Fame. jubajuba.

Det er et trekk i tiden. Jeg tror det kommer fra amerika. Denne voldsomme lysten til å bli kjendis som hersker blant dagens unge. Alle har en supersta i magen. Det later ikke til å bety så mye HVA man blir famus for som AT man blir det.
Hvis man ikke kan bli en singer så kan man kanskje bli mådl hvis man tar av seg nok klær - eller æktor eller æktress.
Det finnes masser av programmer på teve som trigger disse eksibsjonistiske tendensene og jeg vingler mellom å synes det er utrolig morsomt og forferdelig trist.
Morsomt fordi det er så liten sammenheng mellom det talentet de fleste håpefulle faktisk har og det de TROR de har. Trist fordi så mange så uhemmet ønsker å bli berømte og at de bruker så mye energi på å prøve å være noe de ikke er. Når man er ung bør man kanskje heller prøve å finne å finne ut hvem man faktisk er.
Det programmet som er kanskje aller drøyest i å vise hva slags små fittekjerringer og blæreprinser man kan få - hvis man bare skjemmer dem bort nok - er en sak på emtivi som heter 'My super sweet sixteen'. Man følger diverse unger i forberedelsene til sine respektive sekstenårsdags-selskaper. De har alle sammen foreldre som er uhemmet rike og som vil betale hvasomhelst for at deres håpefulle skal få den perfekte festen. Det disse drittungene får seg til å si og gjøre og FORLANGE av omverdenen bringer etter min mening fram spørsmålet om selvbestemt abort opp til 780-ende uke etter besvangring. Fytti.