Leftism

I går som jeg lå og slumret med ett øye åpent kom det så for meg.
Jeg tenkte at det er i grunnen snodig hvor fastlåste vi mennesker er i mønster.
La meg forklare: I det daglige nyhetsbildet har vi alle saker som engasjerer og opprører oss. Det er noen ting som opprører undertegnede mer enn andre. Jeg nevner i fleng: Israelsk terrorisme,kristnaser, manuere, Amerikansk utenrikspolitikk, Rasisme, Grådige ledere og andre rikinger, Politivold, Alt som har med FRP å gjøre og generelt folk som brøyter seg fram og tar seg til rette på bekostning av andre.
Ut fra disse fanesakene kan man se at jeg politisk er plassert godt ute på venstre fløy i politikken. Det er selvsagt de jeg omgås i det det daglige som mest får merke min vrede i disse sakene. I'm like a broken record - poor Rållsis.

Men så kjenner jeg noen, da som blir mest opprørt av helt andre ting: Robert Mugabe, at politikvins kan bruke hodeplagg på jobb, at Stalin tok livet av flere enn hitler, demonstranter, narkomane, Fidel Castro, Hugo Chavez, bønder, skatter og avgifter, bellona og andre miljøaktivister, alt som lukter av kultur, langhårte, tatoverte, piercede og utskudd av alle slag og ikke minst innvandrere for de er muslimske terrorister og gjengkriminelle hele hurven.

Det jeg vil fram til er at begge sider er helt fastlåst i de sporene de beveger seg i, det er ingen dybde, det gjøres ingen innrømmelser. Det er forutsigbart. Kjedelig.
Alle solemerker tilsier at det er ulver i begge leire og at dialog og innrømmelser nok ville ta oss et stykke lenger i de utfordringene som ligger foran oss.

Jeg har selvsagt ikke noen umiddelbare planer om å endre min vinkling på hvor skoen trykker. Men for en stakket stund tok jeg turen ut av meg selv og så noe som kunne være sant.