Om tomhet og dumhet

Jeg tror jeg er en av mange som forsøker å fylle livet med mening.
'Liv' er et litt misvisende ord, synes jeg. Liv er mer eller mindre ubesudlede ark, fra i går, for i dag. Og i mårå. Når man først er født må man spille med de kortene man får tildelt.
I vårt samfunn - velferdsstaten Norge - har de fleste av oss det materielt sett på g. Likevel er det massevis av småjenter som skjærer seg i armene, og prøver å ta livet av seg. Det virker som om vi virrer rundt som hodeløse høns, uten kurs, og ute av stand til å føle takknemlighet over det vi har. Ingenting blir liksom bra nok, synes vi, og ekkoet fra tomheten ringer i ørene.
Så man leter etter mening- noen finner den i form av en hytte i fjellet, noen gjennom religion, new age- greier, musikk, dop,dyrere og bedre ting, lastebil eller egentlig hva som helst. Det ene kan være like bra eller dårlig som det andre. Er det slik at når vi mennesker får dekket de basale behovene våre(mat,klær og tak over hodet), så minker lysten til å leve?