Barndomsminne

Det er som sagt ikke mye jeg husker fra syttitallet, det meste ligger bak et slør av år, i en nedstøvet kiste. Kanskje jeg husker mer når jeg blir enda gamlere, og ender opp med å sitte og plage pleierne mine på et sykehjem. Når jeg blir Alzheimerharen om noen år (forhåpentligvis mange).
Hvert år i min barndom dro familien på ferie til Nord-Trøndelag- i bil. Målet var Mormors hus. Mormor er død nå,men jeg savner henne ofte.
Vi kjørte nordover, Mor, Far, de to søstrene mine og meg. Mor var fan av en litt glætt køntri-crooner som heter Roger Whitaker('hello! good morning, happy day!'),den svev jamnt og trutt i bilens kassettspiller- og hun kjederøykte gullsnitt og Marlboro. Søstrene mine og jeg satt i baksetet, og det var varmt, og far kjørte litt for kvasst gjennom svingene på ryfylkeveien, og bilen luktet gummi, og var ofte en volvo.
Vi hadde sjelden kommet mange milene før jeg ble bilsyk og måtte spy- far påstår den dag i dag at jeg har spydd i hver eneste sving fra ryfylke til Steinkjer, og det er sikkert sant.
Jeg var ikke så veldig begeistret for søstrene mine på denne tiden, det ble ofte krangling, knuffing og grinings i baksetet. Da pleide far å strekke de store lannas-hendene sine bak setet, og klype den første og beste han fikk tak i. Turen pleide å ta to dager, noen ganger overnattet vi i sauda- på ei hytte- andre ganger på et hotell eller en campingplass. Selve bilturene kommer jeg aldri til å savne. Men det lysegrønne huset med det røde taket i mitt barndoms paradis er etset inn i meg- inn i evigheten.