Hadde jeg vinger så ville jeg fly.

Jeg har alltid lest bøker. Helt siden jeg lærte å lese har jeg kjent dragningen mot det drømte. Dører har åpnet seg og jeg har gått ut, latt meg begeistre og irritere. Latt meg underholde.
Når sant skal sies har jeg lest mye middelmådig, og enda mere dårlig. I barndommen var det brødrene Hardy, Hjortefot-bøkene og Gyldendahls Gode Guttebøker-serien (GGG).
Bøkene var min flukt fra virkeligheten.

Som barn syntes jeg virkeligheten var ulidelig kjedelig, jeg var velsignet med to søstre hvor den ene var en frekk liten burugle som hadde tjukke brilleglass og lapp for øyet, og skreik seg til det hun hadde lyst på (unnskyld til deg, Kajsa). Den andre mislikte jeg like sterkt fordi hun alltid fikk meg til å føle meg underlegen, hun trikset og lurte meg og jeg beit på. Hver gang. Dessuten slapp hun å delta i det daglige arbeidet på gården. Unnskyld til deg også, Bergljot.
Jeg hadde en bestemt oppfatning av at dette fraværet av søskenkjærlighet var gjensidig.
Men jeg leste da altså mine cowboybøker og terroriserte småungene i nabolaget med å bombardere dem med kongler og tørket saueskit. Han ene ble senere trommis i Kaustisk Orkester, så litt tørket saueskit i hodet kan ikke ha vært SÅ traumatisk. Men særlig grei var jeg nok ikke.

Den første virkelig store leseropplevelsen min var Robinson Crusoe. Boken følger den strandede sjømannen med samme navn som var eneste overlevende etter et skipsforlis, og hans eremitt-tlværelse på en øde Stillehavsøy. Hans kamp mot kannibaler og daglige streben etter å overleve og tilpasse seg sin nye situasjon tiltalte meg noe voldsomt.

Senere har jeg lest alt mulig: krim, mer westernbøker, Hamsun, Bjørnboe, Ambjørnsen, Hesse, Thomas Mann og diverse fantasy-greier. Slik kunne jeg fortsette å ramse opp, men det skal jeg spare dere for.

Lesing er for meg en aktivitet som ikke er konstant. I fjor leste jeg to eller tre bøker. Det er fjernsynet som har skylden, passiviserings-demonen. Å lese krever konsentrasjon. Konsentrasjon eller tenning. Tidligere har jeg kunnet bruke lettleste klassikere som 'opptenningsved', et spark i rævva for å minne meg på hvor givende det faktisk er å lese. Steinbecks 'Om mus og menn' er en slik bok. Den har jeg lest mange ganger.
Nylig hadde jeg den udelte glede å lese en ny slik bok. Den heter 'Månen over porten' og er en nydelig essaysamling av Per Petterson. Den ga tenning nok til å få 'fyr på' Ambjørnsens forstyrrende siste Roman som heter 'En lang natt på jorden', og endelig en murstein på sekshundre sider av Carsten Jensen : 'Vi, de druknede'.
Jeg har nå lest hundreogfemti og jeg gruer meg til den er slutt. Den er en fantastisk levende beretning om mennesker og om havet. Om dem som dør og om dem som venter på land. Jeg føler at sirkelen er sluttet, for det er mye Robinson Crusoe i denne boken.