Nærvå.

Det er vanskelig å si noe generelt om kultur. Hvis man da ikke tilhører Siw Mensens bastante skare av tanketomme og brunkantede kynikere. Da mener man gjerne at all kultur som ikke er selvfinansierende øyeblikkelig bør avskaffes, ja aller helst bør mer 'alternativ' kulturutøvelse forbys ved lov og straffes med stump vold.
Men dette har jeg jo fortalt dere tidligere.

Nåvel. Jeg sitter vanligvis litt for dypt i sofaen med TV'n på til å være noen stor konsument av kultur av det smale slaget. Det blir gjerne 5-6 kinofilmer i året, noen bøker og et par teaterforestillinger.

På konsertfronten har jeg også vært temmelig sløv de senere årene, uten at jeg på noensomhelst måte vil be om unnskyldning for det. Det har vært mine egne valg, for det å ikke velge er også et valg.

På Mandag var jeg i Oslo for å se The Cure.
The Cure er et band som for min del ikke apellerte når jeg først hørte dem på plate, jeg brukte lang tid på å orke å høre på Robert Smith's sutresynging, men når jeg først dykket inn i det universet han har skapt sammen med kumpanene sine, da var jeg solgt.
Live overgikk The Cure alle mine forventninger. Allerede etter den første sangen hadde jeg følelsen av å bli NÅDD, det var som om alle porene i huden åpnet seg og musikken nådde en nerve i meg.
Og jeg tenkte mens jeg sto der at det er dette som betyr noe, det er dette det handler om, og jeg kjente at øynene mine fylte seg med tårer, det er dette stor kunst handler om. Å nå noen. Konserten varte i tre timer, og etterpå tenkte jeg at dette var noe av det beste jeg har sett. Jeg har sett mye middelmådig rock opp igjennom årene. Jeg har sett mye bra også, bevares, men i mer enn halvparten av konsertbesøkene jeg har gjort har jeg blitt lei, og ønsket at det skulle ta slutt snart.
Men dette var fantastisk bra.