Sing me a song.

Jeg har sunget i band i fjorten år og det har vært med på å forme hvem jeg er.
Jeg har sunget for ti mennesker og for tusener og når det er bra er det vidunderlig og når det er dårlig er det fryktelig.
Den første gangen jeg deltok i en form for musikalsk fremføring var jeg fjorten år og i stemmeskiftet, jeg koret sammen med tre tenåringsjenter og melodien var 'The Boxer' av Simon and Garfunkel og teksten på refrenget husker jeg fortsatt: 'Hjelleland! Koffår må eg reisa vekk, Hjelleland! Trur du eg e moden nok te å dra så fort?'Lokalrevy på samfunnshuset. Og så var det noe om 'Bygdadans og Nessa og på Sand'. Det er kanskje misvisende å si at jeg SANG for det var vel mer en form for miming og min kjære tante sa som så at 'Han Øystein kan kje søngja' og det var i og for seg sant nok, uansett hvor sårende det var.
Det skulle gå to år før min solodebut, jeg var seksten år, hadde lisseslips og hvit cowboyhatt med nøkkelknippe-revehale og jeg var så redd at jeg tygde frenetisk på en tyggi, og publikum så det, og noen ropte fra salen: 'SPYTT UD TØGGJEGØMMIEN!' , og jeg svelget den til de fremmøttes store fornøyelse.
Samfunnshuset var smekkfullt og anledningen var 'Køntrifest' hvor lokale 'talenter' skulle synge til komp fra et halvkjent køntriband fra Jæren.
Det var mildt sagt variabel kvalitet på innslagene, det varierte fra 'fryktelig' til 'ok' og helt opp til 'ganske bra'.
Etter å ha liret ut av meg mine to Kenny Rogers-låter med skjelvende røst og amerikansk aksent, brøt applausen løs og den gikk rett i fletta på meg. Det var utvilsomt det beste som hadde skjedd meg siden jeg oppdaget onaniens gleder noen år tidligere.
Jeg var bitt av rockestjerne-basillen og det eneste jeg hadde lyst til var å synge. Men helst ikke danse.