Steamheads.
Mitt første egentlige band het Steamheads.
Det ble dannet av meg selv og Ivar og repertoaret strakte seg fra 70-talls Rolling Stones til de lillos og Jimi Hendrix, og gamperock-slagere som 'Proud Mary' og 'Mustang Sally' av henholdsvis Creedence Clearwater Revival og Wilson Pickett. Ivars onkel Endre ble trommis og vi fikk tak i både bassist og habile kordamer, og vårt klisjefylte repertoar til tross: Vi anså oss selv for å være et kongeband. Heldigvis finnes det ingen opptak som kan motbevise det. Men et band som ikke lager egne låter vil alltid være et coverband, og det er ikke alle mennesketyper som går sammen i lengden. Jeg fikk fortsatt en svimlende rus av å opptre. Vi var ganske populære blant Sørpis-publikummet, så noe må vi jo ha gjort rett.
Et band har mye til felles med et maskineri. Hver del har sine oppgaver og når disse drar i samme retning, eller i det minste utfører sine tiltenkte oppgaver, blir det musikk. Noen deler er viktigere enn andre men i utgangspunktet har alle en funksjon som er med på å lage helheten.
Steamheads var ikke akkurat noen finslepen sportsbil i så måte, men snarere en stylet Folkevogn fra første halvdel av syttitallet.
Onkel Endre ville heller spille gitar enn trommer: Greit nok - ny trommis ble funnet. En av kordamene sluttet og en ny ble hentet inn.
Vokalisten fikk tilbud om prøvesynging i et annet band. Nå begynte Steamheads-bobla å knirke i sammenføyningene. Delene viste tendenser til slitasje. Når så den nye kordama ble kjæreste med bassisten og de dannet et nytt tyngdepunkt, veltet det tjukk svart røyk fra motoren og alle visste at slutten var nært forestående.
Men jeg var på veg inn i et nytt band og etterlot Steamheadsbobla i grøfta for å bli vokalist i Norges eneste gothband på den tiden.
Det ble dannet av meg selv og Ivar og repertoaret strakte seg fra 70-talls Rolling Stones til de lillos og Jimi Hendrix, og gamperock-slagere som 'Proud Mary' og 'Mustang Sally' av henholdsvis Creedence Clearwater Revival og Wilson Pickett. Ivars onkel Endre ble trommis og vi fikk tak i både bassist og habile kordamer, og vårt klisjefylte repertoar til tross: Vi anså oss selv for å være et kongeband. Heldigvis finnes det ingen opptak som kan motbevise det. Men et band som ikke lager egne låter vil alltid være et coverband, og det er ikke alle mennesketyper som går sammen i lengden. Jeg fikk fortsatt en svimlende rus av å opptre. Vi var ganske populære blant Sørpis-publikummet, så noe må vi jo ha gjort rett.
Et band har mye til felles med et maskineri. Hver del har sine oppgaver og når disse drar i samme retning, eller i det minste utfører sine tiltenkte oppgaver, blir det musikk. Noen deler er viktigere enn andre men i utgangspunktet har alle en funksjon som er med på å lage helheten.
Steamheads var ikke akkurat noen finslepen sportsbil i så måte, men snarere en stylet Folkevogn fra første halvdel av syttitallet.
Onkel Endre ville heller spille gitar enn trommer: Greit nok - ny trommis ble funnet. En av kordamene sluttet og en ny ble hentet inn.
Vokalisten fikk tilbud om prøvesynging i et annet band. Nå begynte Steamheads-bobla å knirke i sammenføyningene. Delene viste tendenser til slitasje. Når så den nye kordama ble kjæreste med bassisten og de dannet et nytt tyngdepunkt, veltet det tjukk svart røyk fra motoren og alle visste at slutten var nært forestående.
Men jeg var på veg inn i et nytt band og etterlot Steamheadsbobla i grøfta for å bli vokalist i Norges eneste gothband på den tiden.
Kommentarer