Fear factor.

I går gjorde jeg min første opptreden på et tannlegekontor på seks år. Det var ikke så mye jeg fikk sagt - siden jeg til enhver tid hadde fremmedlegemer inni munnen - men det ble da et og annet 'ÆI' og forsiktig risting på hodet ved spørsmål om det var vondt og 'MM' for å bekrefte at jeg oppfattet hva hun sa.

Tannleging etter skippertaksmetoden er ikke noe som anbefales hvis man ikke har en veldig sprek privatøkonomi, men alt i alt så ble dette mindre dyrt enn jeg på forhånd hadde forestilt meg.

Men det jeg skulle si var at jeg ikke er blant de mange som frykter tannlegingen og alt dens vesen med skarpe objekter og høyfrekvente durelyder. Jeg synes ikke det er behagelig (å trekke tenner var helt jævlig - det har jeg blogget om før), men jeg bruker ikke tid på å grue meg og denslags. En annen ting det er vanlig å være skeptisk til er å fly. Men heller ikke på denne fronten har jeg noen problemer.
Dette er ikke tøffing for hør bare:

Jeg er redd for å hilse på mennesker jeg ikke kjenner, for å ringe til offentlige kontorer, for å gjøre nye ting. Jeg er veldig bekymret for hvordan jeg vil takle rollen som far. Jeg er redd for å kjøre bil til plasser jeg ikke har besøkt før for jeg er redd for å rote meg bort. Jeg er redd for kjøpesentre. Jeg er redd for å gå alene inn i klesbutikker for slike steder får meg til å føle meg så forferdelig uhipp. Til å være gud er jeg ganske kjerring på enkelte områder.

Jada. Dette er bare et utvalg over små og større fobier jeg har i hverdagen.
Det later til at det er et mønster i alt sammen og hvis man skal si noe generelt så vil det være at jeg er mest redd for nye ting hvor jeg selv kan føkke opp.
I et fly eller en tannlegestol er det andre som styrer instrumentene og da lener jeg meg tilbake og stoler på at de vet hva de driver med. Uansett så er det ikke noe jeg kan gjøre hvis så ikke er tilfelle.