The ironic outskirts.
Fredag var det masse folk her i anledning trøndelagsdegosens homecoming.
Det var gromt. Det er fint å vite at man kjenner så mange bra folk.
Rållså sa at jeg køyet rundt halv fem og flanellskjortemannen var sistemann ut dørene.
Og i går var det avslutning på kulturhovedstads-året nede i byen. Jeg skal ikke skryte på meg at jeg har trødd ned de mange arrangementene som 2008-året har bydd på. Det at jeg tilfeldigvis var nede i sentrum i går når den høytidelige avslutningen ble markert skyldtes noe så lavkulturelt som en Liverpool-kamp på puben.
Og da tenkte jeg at siden alt skjedde rett utenfor så skulle jeg åpne hjertet mitt og la meg fylle av dette høytidelige.
Hvis jeg skulle gi avslutningen et terningkast så ville det endt på en treer.
Det var som en Pink floyd - konsert uten den bra musikken. Jeg får liksom ikke helt taket på de der pompøse fanfarene og de gigantiske korene som messer OBACHAKKA OBACHAKKA OBACHAKKA WE ARE THE FUTURE, WE ARE THE FUTURE, WE ARE THE FUTURE. Det at vi sto i 'den ironiske utkanten' av begivenhetenes sentrum bidro heller ikke til å gjøre opplevelsen optimal. Det var folk som høylydt hermet etter de tidvis obskure vokalmelodiene, og så var det noen som snakket om at 'driden' endelig var slutt. Ganske mange også, men slik blir det vel gjerne når man kombinerer julebordfyll med høykultur, da vil man heller ha 'Glamaden' eller 'sandvollien', visst. Eller aller helst noe med Mods.
Jeg så en liten gutt som satt og danset oppå farens skuldre. Det likte jeg godt. Og så likte jeg 'Deilig er jorden' selv om den ikke alltid er så deilig.
Men det fineste var når seilskuta kastet loss og seilte sin vei. Det var veldig vemodig og da syntes jeg virkelig at det var trist at det var slutt.
Det var gromt. Det er fint å vite at man kjenner så mange bra folk.
Rållså sa at jeg køyet rundt halv fem og flanellskjortemannen var sistemann ut dørene.
Og i går var det avslutning på kulturhovedstads-året nede i byen. Jeg skal ikke skryte på meg at jeg har trødd ned de mange arrangementene som 2008-året har bydd på. Det at jeg tilfeldigvis var nede i sentrum i går når den høytidelige avslutningen ble markert skyldtes noe så lavkulturelt som en Liverpool-kamp på puben.
Og da tenkte jeg at siden alt skjedde rett utenfor så skulle jeg åpne hjertet mitt og la meg fylle av dette høytidelige.
Hvis jeg skulle gi avslutningen et terningkast så ville det endt på en treer.
Det var som en Pink floyd - konsert uten den bra musikken. Jeg får liksom ikke helt taket på de der pompøse fanfarene og de gigantiske korene som messer OBACHAKKA OBACHAKKA OBACHAKKA WE ARE THE FUTURE, WE ARE THE FUTURE, WE ARE THE FUTURE. Det at vi sto i 'den ironiske utkanten' av begivenhetenes sentrum bidro heller ikke til å gjøre opplevelsen optimal. Det var folk som høylydt hermet etter de tidvis obskure vokalmelodiene, og så var det noen som snakket om at 'driden' endelig var slutt. Ganske mange også, men slik blir det vel gjerne når man kombinerer julebordfyll med høykultur, da vil man heller ha 'Glamaden' eller 'sandvollien', visst. Eller aller helst noe med Mods.
Jeg så en liten gutt som satt og danset oppå farens skuldre. Det likte jeg godt. Og så likte jeg 'Deilig er jorden' selv om den ikke alltid er så deilig.
Men det fineste var når seilskuta kastet loss og seilte sin vei. Det var veldig vemodig og da syntes jeg virkelig at det var trist at det var slutt.
Kommentarer