WEITER! (jawohl, mein general!)

Runar sier at: 'Påskeharen sjelden lar sannheten komme i veien for en god historie'. Hm. Mener han at jeg lyver? Tja.
Objektiv sannhet suger.

Vel, etter at jeg skrev om korps tidligere- dukket det opp en historie som jeg synes er veldig morsom. En av mine beste venner- Jan Egil har bakgrunn fra korps-bevegelsen. Og da snakker vi mer proffe saker enn det nedlagte pisterkorpset. Denne bakgrunnen har flere ganger ført til at han har tatt på seg verv som dirigent i ymse korps her på sørvestlandet. I et par år dirigerte han to korps på en øy ute i havgapet. Det er obligatorisk for de fleste korpsdirigenter å jobbe 17. Mai, siden nasjonaldagen feires på hvert skjær og hvert nes her i landet. Man kan trygt si at 17. Mai er korpsbevegelsens utstillingsvindu, og det innebærer at de fleste dirigenter med selvrespekten i behold- en maidag eller to tar med seg musikantene ut. For å øve på å spille og marsjere på en gang.(det har i de fleste tilfeller vært ett år siden sist).
Og Jan Egil var intet unntak.
Så var det en slik Maidag for seks-syv år tilbake at Jan Egil hadde varslet disiplene sine om marsjtrening. Den lille øya i havgapet har nesten ingenting vegetasjon, og ligger værhardt til mot nordsjøen. Skyene hang truende over dem, og vinden sto friskt på fra vest.Det var en 15-20 stykker av dem. De hadde marsjert og spilt en halvtimes tid,og begynner omsider å få en viss dreis på sakene da det kommer en voldsom snøbyge vannrett inn fra havet. Musikantene stopper helt opp, men dirigenten brøler:'WEITER'!Så høyt han kunne. 'Jeg fikk et par skjeve blikk, da. Men jeg fikk dem til å fortsette', sa Jan Egil. Det er fantastisk. Hvis jeg noensinne skal lage et filmmanus skal dette være åpnings-scenen. Korpset, Generalen, naturen, og værgudene.