Rustfest del 1

 

Det er lenge siden Gothrock-orkesteret Long Night har vært på tur.

Det har vært utsettelser og nedstengninger og avlysninger for oss som for alle andre som har en fot eller arm eller lilletå innenfor underholdningsbransjen. 

Det har ikke vært sånn at vi har turnert sammenhengende før pandemien heller, bare så det er sagt.

Forrige helg fikk vi endelig grønt lys slik at vi kunne spille på en festival i utlandet igjen.

Da jeg googlet Morecambe UK- en by så ukjent at den ikke en gang har et fotballag som har stått på tippekupongen, var det ikke mye å lese. By Nordvest i England. Halvannen times kjøring fra Manchester, ligger helt ut mot Morecambe-bukten, i Lancashire.

Folketall 2009: 38917 innbyggere

Folketall 2011: 34768 innbyggere

Vi reiste til flyplassen tidlig på torsdag morgen, Timmy og sønnen plukka meg opp ved Brustadbua rundt 0630.

Det var for tidlig til å si noe særlig, sønnen som kjørte nynnet med på noe hiphop på stereoen, og ved min side i baksetet satt en annen ung fyr, taus under capsen sin.

Ute var det i ferd med å lysne, og da vi pakka rapen vår ut av den hvite golfen, strøk en sur vind over jæren. Vi hutra oss inn mot avgangshallen til lyden av trillekofferter og klirringa av Timmy sine cowboystøvler.

Etter hvert kom Arni også, med sine greier, og en diger koffert full av cd-plater og t-skjorter. Vi sjekka inn, sendte bagasjen og hadde en dram og sigaretter før vi stilte oss i helgens første (men langt fra siste) sikkerhetskontroll.

Så gikk det slag i slag den gamle irritasjonen over sas plus and gold and platinum star alliance members blusset opp igjen. Først på, først av, varmt måltid. Våre øvrige passasjerer byr vi på kaffe eller te.

Jeg kommer tilbake til dette seinere, hvis jeg kommer på det. Bak meg satt en haug med damer fra jæren, på vei til helgetur en eller annen plass. De snakka høyt og mye om ingenting mens de planla oppdateringer på Instagram. Slik at hele flyet kunne høre.

Vi nådde øl og Baileys i Oslo, før flyet til Manchester, som var fullt av Leedsfans og Unitedfans og Evertonfans og tre rockere fra Stavanger og midtre Ryfylke. 

Jeg bytta sete med en med Leedsdrakt, slik at han kunne sitte med kompisen sin, og så seilte vi over hvite fjell, og passet på å kjøpe noe å spise og drikke på flyet, slik at vi slapp å sitte med munnbind på hele overfarten. Jeg fyrte en GT også. Er man på tur, så er man på tur.

Vi landa i Manchester, noenlunde i rute. Blei stående i en nokså lang kø med det nokså byråkratiske Locator Form - skjemaet som vi hadde forhåndsutfylt minst 48 timer før. Og så var det pass, og alt er så satans digitalisert nå, at vi måtte en og en inn i noen binger som mest av alt minna om en krysning av fotoautomater og lammevekter.

Og så var det å plukke opp bagasjen og putle seg ut i dagslyset. Mye var som sist jeg var i England. Litt skittent og skeivt. Bilene hadde fortsatt rattet på feil side, og kjørte på feil side av veien.

Det er jo faen meg livsfarlig.