The city sun sets over me - Rustfest del 2

 


Klokka er bare 11-12 AM da vi røyker våre første sigaretter på Engelsk jord. Timmy har sittet blant fotballfolka på flyet og er godt metta.

Mike og Donna - som skal plukke oss opp - er en time forsinka på grunn av en ulykke på M6, så vi har god tid til å handle niste og spise på flyplassen.

I told Mike we should have bought a bigger car, sier Donna mens vi prøver å få alt oppi bagasjerommet - uten hell - og ender opp med å sitte tett sammen i baksetet med Timmy's gitarkasse over knærne.

Vi forsikrer hennne om at den er perfect, og er ved godt mot der vi ruller avgårde på den absurde motorveien som har 3 filer og forbikjøringsfila på høyre side av veien. 

Det er veldig hyggelige folk dette her, de snakker om festivalen og musikk og Mike spiller mer eller mindre udødelige goth-klassikere på stereoen og jeg tar på meg øreklokkene og sovner til Aftenblabla-podcasten.

Da jeg våkner svinger vi av fra M6 og Mike forteller at de bare skal kjøre bortom The Alhambra, som er spillestedet, og så skal de kjøre oss til hotellet, og i kveldinga skal de take us out for dinner.

Førsteinntrykket av Morcambe er ikke så veldig imponerende. Det er en grå by, og selv den siden som ligger ut mot havet virker dårlig vedlikeholdt. Men klubben er kul, sier de. Et gammelt teater som er omgjort til klubb.

This is the place where we're gonna have dinner later on, sier de og peker. But first, we're gonna drop you off at the hotel.

Det er deilig å komme på rommet. Det er ikke Plaza, men det er reint og vi har ei seng hver, og det er Mr. Main producer som får den største senga, og vi andre velger hver vår brisk.

Jeg er glad for at jeg smitta begge bandkompisene mine OG familiene deres med Covid for 2 uker siden, for hvis de hadde fått det seinere, så hadde de kanskje ligget syke nå, Nåko for nåko.

Det er fint å ta av seg skoene og legge seg og glo på meningsløst ettermiddags- TV. Og Britisk lineær-tv har blitt enda mer smakløst enn før, med hjerteskjærende reklamer for WWF, hvor man kan adoptere ei løve eller en elefant. Og så kan man ta regien i sin egen begravelse, betale noen hundre i måneden, få en kupong på hundre pund og velge kremasjon. For det er billig.

Timmy finner en kanal som viser musikkvideoer fra 70 - tallet. Det er blanda drops, for å si det forsiktig.

Noen ganger har jeg funnet det kleint å treffe mange nye folk på èn gang. Men egentlig ikke denne gangen. Vi er på en grei bris, og Mike og partneren hans er enormt hyggelige, og får oss til å slappe av, der vi sitter på puben som heter The Station.

Det kommer 3 til - han som er Local Promoter, kona hans og sønnen. Maten er god, og ølet friskt.

Det blir litt blurry utover kvelden. Enda en pub.

Ei jente fra Newcastle som snakker og snakker på Geordie-dialekt i øret mitt. Uten at jeg forstår noe særlig. Det er noså stress, men hun er koselig (tror jeg), så jeg satser på at hun går lei. Det tar sin tid.

En haug med gothere i et hjørne. Arni kjøper shots i alle slags farger. Timmy og jeg blir stående og velge 28 låter på jukeboxen, men vi sjangler hjem før de kommer på.

Den siste låten jeg velger må jeg sette på i hodetelefonene da jeg kommer tilbake til hotellrommet.

This mess We're in med Thom Yorke og PJ Harvey.

Can you hear them?
The helicopters?
I'm in New York
No need for words now
We sit in silence
You look me
In the eye directly
You met me
I think it's Wednesday
The evening
The mess we're in and
(Oh) The city sun sets over me
(Oh) The city sun sets over me

Bildetharjeglåntfraenkompisutenåspørreomlovmenjegsatserpåatdetgårgreit.


.

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Bonde i fra bygda

Venterommet

Forbrytelse og straff.