Byen som var på nippet til å gi opp - Rustfest del 3

 



Vi våkner på morgenen på budgethotellet vårt.

Jeg våkner av Timmy og Arni våkner av meg. Det er alt for tidlig, og Arni prøvde det som var av shotter på puben i går, og de med mye farge var de verste av dem alle, på lukt, smak, og effekt.

Morecambe våkner til liv utenfor, skjønt liv og liv.

Tvers over gata for hotellet lå noe som hadde vært ei tatoveringssjappe, med gitter for vinduene. Ved inngangspartiet var det en butikk som hadde plassert diverse skrot i fargerik plast utenfor, og isenkram eller noe.

Bygningene i byen sto til forfall, og de fleste bygningene var grå og dårlig vedlikeholdt. Menneskene virket prega, som om håpet om et bedre liv hadde forlatt dem. Kledd for tynt for årstiden. Unger med snørrete neser og voksne med bistre blikk.

Jeg har bodd i UK før, i fattigslige områder, men ikke sånn som dette.


Selv fronten ut mot Morecambebukta var shabby, selv om utsikten var deilig, med hav og himmel og langt ute kunne vi skimte det som visstnok var Lake district.

Men der vi gikk, tre rockere i svarte klær, foran shabby puber og spillehaller og falmede mekaniske lekebiler og lekedyr som du kan ri på for 50 P. Hvis du er liten nok og kjenner noen som har penger.


En armyshop med verdens mest smakløse logo - en hvit bolefyr med combatvest, rambokniv, pannebånd - og noe som minner om et automatvåpen.

På strandsiden er det et monument til minne om briter som mistet livet i første verdenskrig.


Hele byen fyller meg med melankoli, det er noe ubeskrivelig vakkert med forfall, med tomme gater, og jeg tenker at hvis jeg hadde vært fotograf, så skulle jeg reist opp hit og tatt bilder av alt som var og hva det har blitt til.

England, mitt hjerte blør for deg.

Da vi snakka med Mike dagen før, fortalte han hva han drev med når han ikke var helgegother. Han jobba som advokat innenfor fri rettshjelp.

I try to help the poorest people when they are unable to pay the rent, sier han.

Usually I am able to sort out some kind of compromise, so that they can continue living in their houses, but now – now everything is so expensive – the gas and electricity prices have risen so much this winter, and in a couple of more months they are supposed to rise be 20 percent more. I don’t know if I’ll be able to help them. It doesen’t look good.

Mike har steget enormt i min aktelse siden vi først traff ham i 2015, der han utførte et intervju med oss som var mildt sagt middelmådig.

Det var en eller annen som sa: Rock interviews are people who can’t write who interview people who can’t speak for people who can’t read.

Og sånn var vel på sett og vis det intervjuet, i hvert fall.


Vi finner en slags pub som selger Engelsk frokost for 5 pund og øl for 2.


Da vi går tilbake sier jeg at denne byen virker som den har gitt litt opp.


Og på kvelden er det festival på Alhambra, og det skal jeg blogge om i morgen,

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Bonde i fra bygda

Venterommet

Forbrytelse og straff.