Besøk
For ikke lenge siden var jeg på besøk hos Farmor på Omsorgssenteret.
Jeg hadde heldigvis litt tid, så jeg kjøpte blomster, satte meg i bilen, og kjørte opp bakken.
Forbi spar-butikken, som het Tomstad før, forbi hjelmeland sparebank - som alltid har hett hjelmeland sparebank.
Forbi lensmannen og presten. Øverst i skråninga lå et ganske stort bygg i to etasjer. Jeg presterte å kjøre feil. Havna på baksiden. Parkerte likevel. Døra var låst.
Det var mørkt og klart ute. Jeg gikk rundt bygget på utsiden, fant ei ny dør. Låst den også.
Jeg kikka inn vinduene, på let etter en inngang eller en resepsjon eller helst begge deler.
Skimta korridorer på innsiden. Dører med navneskilt. Til slutt fant jeg hva jeg lette etter og gikk inn. I hånda hang en papirpose med hank med blomsten oppi.
Som barn skydde jeg gamlehjem, den nedtrykte stemningen, de gamle menneskene med de skjeve, skrukkete ansiktene. Jeg var redd dem. Redd for at de skulle holde meg fast slik at jeg ikke kunne komme meg løs. Tvinge meg til å bli værende i all mistrøstigheten.
Jeg ble dirigert i retning matsalen, og der kunne jeg skimte henne, langt borte i korridoren. Sammen med en gammel venninne. De styrte etter hver sin rullator. Ryggene krummet seg, og armene ristet over håndtakene.
Da hun så meg ville hun at vi skulle snu og dra tilbake i den retningen hun var kommet fra, men jeg insisterte på at hun måtte spise. Jeg slo følge med henne til matsalen. Serveringa var godt igang. To hvitkledde damer steikte egg og tok i mot bestillinger fra seniorene. Vi satte oss ved et bord med to andre. Farmor ville bare ha ei lita skive med nøkkelost på. Jeg sleit med smalltalken. Spurte henne hvor lenge hun hadde vært der. Tippa på en måneds tid, men hun mente at det måtte ha vært årevis, for sånn kjentes det ihvertfall ut.
Så prøvde jeg å henvende meg til de andre rundt bordet. Kor mange e det så bur her?
HAR KJE PEILING! Var det unisone svaret jeg fikk.
Så da ga jeg opp og satt i stillhet og lytta til gebisser mot brødskiver med speilegg.
Farmor insisterte på at jeg måtte ha et glass juice, men jeg ville ikke ha. Og så fyrte hun seg opp litt på betjeningen, jeg måtte da få et glass juice. Men jeg ville fortsatt ikke ha.
Hun fikk pillene sine i to små snapsglass, og svelget dem. Jeg fulgte henne bortover gangen. Det e lyst å fint her, sa hun. Og det var det virkelig. Og da vi kom fram til leiligheten hennes, ble inntrykket forsterka. Den var ikke ille i det hele tatt.
Den var romslig og ikke overpynta.
På et bord i et hjørne hadde hun et bilde av far.
Det var fint da vi var på tomannshånd. Snakka om slekta. Ungene. Om at hun lengta hjem. Men at tante pleide å ta henne med på Søndagene. Hjem til huset sitt. Fyre i ovnen og inviterte naboene på kaffe og kake.
Hun skrøt uhemmet av blomstene. Og den klemmen hun ga meg da jeg måtte gå. Jeg veit ikke om jeg vil fortelle om den.
Jeg kommer nok innom neste gang jeg er hjemme også.
Jeg hadde heldigvis litt tid, så jeg kjøpte blomster, satte meg i bilen, og kjørte opp bakken.
Forbi spar-butikken, som het Tomstad før, forbi hjelmeland sparebank - som alltid har hett hjelmeland sparebank.
Forbi lensmannen og presten. Øverst i skråninga lå et ganske stort bygg i to etasjer. Jeg presterte å kjøre feil. Havna på baksiden. Parkerte likevel. Døra var låst.
Det var mørkt og klart ute. Jeg gikk rundt bygget på utsiden, fant ei ny dør. Låst den også.
Jeg kikka inn vinduene, på let etter en inngang eller en resepsjon eller helst begge deler.
Skimta korridorer på innsiden. Dører med navneskilt. Til slutt fant jeg hva jeg lette etter og gikk inn. I hånda hang en papirpose med hank med blomsten oppi.
Som barn skydde jeg gamlehjem, den nedtrykte stemningen, de gamle menneskene med de skjeve, skrukkete ansiktene. Jeg var redd dem. Redd for at de skulle holde meg fast slik at jeg ikke kunne komme meg løs. Tvinge meg til å bli værende i all mistrøstigheten.
Jeg ble dirigert i retning matsalen, og der kunne jeg skimte henne, langt borte i korridoren. Sammen med en gammel venninne. De styrte etter hver sin rullator. Ryggene krummet seg, og armene ristet over håndtakene.
Da hun så meg ville hun at vi skulle snu og dra tilbake i den retningen hun var kommet fra, men jeg insisterte på at hun måtte spise. Jeg slo følge med henne til matsalen. Serveringa var godt igang. To hvitkledde damer steikte egg og tok i mot bestillinger fra seniorene. Vi satte oss ved et bord med to andre. Farmor ville bare ha ei lita skive med nøkkelost på. Jeg sleit med smalltalken. Spurte henne hvor lenge hun hadde vært der. Tippa på en måneds tid, men hun mente at det måtte ha vært årevis, for sånn kjentes det ihvertfall ut.
Så prøvde jeg å henvende meg til de andre rundt bordet. Kor mange e det så bur her?
HAR KJE PEILING! Var det unisone svaret jeg fikk.
Så da ga jeg opp og satt i stillhet og lytta til gebisser mot brødskiver med speilegg.
Farmor insisterte på at jeg måtte ha et glass juice, men jeg ville ikke ha. Og så fyrte hun seg opp litt på betjeningen, jeg måtte da få et glass juice. Men jeg ville fortsatt ikke ha.
Hun fikk pillene sine i to små snapsglass, og svelget dem. Jeg fulgte henne bortover gangen. Det e lyst å fint her, sa hun. Og det var det virkelig. Og da vi kom fram til leiligheten hennes, ble inntrykket forsterka. Den var ikke ille i det hele tatt.
Den var romslig og ikke overpynta.
På et bord i et hjørne hadde hun et bilde av far.
Det var fint da vi var på tomannshånd. Snakka om slekta. Ungene. Om at hun lengta hjem. Men at tante pleide å ta henne med på Søndagene. Hjem til huset sitt. Fyre i ovnen og inviterte naboene på kaffe og kake.
Hun skrøt uhemmet av blomstene. Og den klemmen hun ga meg da jeg måtte gå. Jeg veit ikke om jeg vil fortelle om den.
Jeg kommer nok innom neste gang jeg er hjemme også.
Kommentarer
Mim:Trygt og godt, men det er liksom noe med perspektivene.
Kort tid etter døde hun.