Begge tapte
Da jeg bodde i England og tjente til livets opphold med en pubjobb, og en håndmann-jobb på en byggeplass, da ringte far til meg en dag utpå forsommeren og spurte meg om hjelp. Forpakteren hans hadde sagt opp kontrakten og han selv hadde full jobb og vel så det, og det var krise, for det var seksten melkekyr på bås og en nært forestående førsteslått, og alt det andre forefallende blodslitet som dukker opp på gårdene når vekstsesongen setter fart.
Eg lurte på om du konne komma heim og hjelpa meg.
Kor lenge tenkte du? Det var lenge siden jeg hadde gjort slikt arbeid, men det satt i ryggmargen min. Jeg kunne stelle dyra hjemme på gården med bind for øynene, tenkte jeg.
Hvis du kan hjelpa meg i ein måne, så har eg litt tid te å få på plass ei meir permanente ordning.
Javel. Eg kjeme neste vega.
Jeg vet at han ble letta. Han nevnte det mange ganger etterpå. Jeg reiste hjem på landbruksferie. Det var verdens våteste Juni måned Kyrne gikk og skrevet med sorpa til langt opp på knærne. Men jeg likte dem likevel. Jeg liker kyr. Jeg liker den tunge, forutsigbare rytmen deres, den ettertenksomme drøvtygginga, de mørke øynene. Den roen de har.
Det gikk greit å jobbe for far nå som han var så takknemlig. Det var forresten bare oss, for mor var i Trøndelag for å rydde i mormors gamle hus. Mormor døde vinteren før. Fine mormor.
Det var ei ku som kalva den sommeren, og jeg sleit skikkelig med å få kalven til å drikke. Jeg prøvde alle triksa jeg kunne. Holdt fingrene inn i munnen på den for å få den til å patte, godsnakka, trygla og ba,
snakka innbitt mellom tennene, men ingenting hjalp. Den vrengte på øynene og slengte med hodet og snøfta foraktelig mens melka rant ut igjennom munnen og nesa, og det var liksom ganske så kjipt for oss begge. Den må ha fått i seg noe. Hvis ikke hadde den strøket med, men etter et par dager begynte den å få denne karakteristiske krumminga i ryggen som vitner om vantrivsel. Jeg var skikkelig bekymra. Helt på grininga.
Jeg sa det til far, at jeg var fortvila, men da bagatelliserte han det, og sa at kalven bare trengte litt tid, når han ble sulten nok så ville han drikke, men da begynte jeg å grine. For jeg trodde ikke det. Jeg hadde stelt hundrevis av kalver, og denne lille jævelen var den første som så bastant nekta å drikke av tåteflaske.
Far lo først av grininga mi. Så blei han brydd. Og jeg hadde denne klumpen av utilstrekkelighet som satt som ei klo i brystet. Kanskje det hang sammen med noe annet, at jeg rakna på andre områder. Det vet jeg ikke.
Den påfølgende morgenen drakk kalven av flaska. Som om den aldri skulle ha gjort noe annet.
Men det jeg husket best er at da jeg skulle reise, og mor var kommet hjem, da sa far at vi hadde krangla bare en gang. Og da mor spurte om hvem som vant, svarte far:
Det blei null-null. Begge tapte.
Det er kanskje det sanneste han har sagt.
Eg lurte på om du konne komma heim og hjelpa meg.
Kor lenge tenkte du? Det var lenge siden jeg hadde gjort slikt arbeid, men det satt i ryggmargen min. Jeg kunne stelle dyra hjemme på gården med bind for øynene, tenkte jeg.
Hvis du kan hjelpa meg i ein måne, så har eg litt tid te å få på plass ei meir permanente ordning.
Javel. Eg kjeme neste vega.
Jeg vet at han ble letta. Han nevnte det mange ganger etterpå. Jeg reiste hjem på landbruksferie. Det var verdens våteste Juni måned Kyrne gikk og skrevet med sorpa til langt opp på knærne. Men jeg likte dem likevel. Jeg liker kyr. Jeg liker den tunge, forutsigbare rytmen deres, den ettertenksomme drøvtygginga, de mørke øynene. Den roen de har.
Det gikk greit å jobbe for far nå som han var så takknemlig. Det var forresten bare oss, for mor var i Trøndelag for å rydde i mormors gamle hus. Mormor døde vinteren før. Fine mormor.
Det var ei ku som kalva den sommeren, og jeg sleit skikkelig med å få kalven til å drikke. Jeg prøvde alle triksa jeg kunne. Holdt fingrene inn i munnen på den for å få den til å patte, godsnakka, trygla og ba,
snakka innbitt mellom tennene, men ingenting hjalp. Den vrengte på øynene og slengte med hodet og snøfta foraktelig mens melka rant ut igjennom munnen og nesa, og det var liksom ganske så kjipt for oss begge. Den må ha fått i seg noe. Hvis ikke hadde den strøket med, men etter et par dager begynte den å få denne karakteristiske krumminga i ryggen som vitner om vantrivsel. Jeg var skikkelig bekymra. Helt på grininga.
Jeg sa det til far, at jeg var fortvila, men da bagatelliserte han det, og sa at kalven bare trengte litt tid, når han ble sulten nok så ville han drikke, men da begynte jeg å grine. For jeg trodde ikke det. Jeg hadde stelt hundrevis av kalver, og denne lille jævelen var den første som så bastant nekta å drikke av tåteflaske.
Far lo først av grininga mi. Så blei han brydd. Og jeg hadde denne klumpen av utilstrekkelighet som satt som ei klo i brystet. Kanskje det hang sammen med noe annet, at jeg rakna på andre områder. Det vet jeg ikke.
Den påfølgende morgenen drakk kalven av flaska. Som om den aldri skulle ha gjort noe annet.
Men det jeg husket best er at da jeg skulle reise, og mor var kommet hjem, da sa far at vi hadde krangla bare en gang. Og da mor spurte om hvem som vant, svarte far:
Det blei null-null. Begge tapte.
Det er kanskje det sanneste han har sagt.
Kommentarer