Og litt til

Takk til gjestene mine, som sagt vil jeg påstå at gårsdagens hagefest-klientell bestod av kremen av norsk ungdom. Om Netti er enig vet jeg ikke, men jeg ser ikke bort fra at vi holdt henne våken(til tross for hennes tunghørthet). Nå har je støvsugd plenen. Det fungerte overraskende bra. To av papirlyktene brant fortsatt når jeg tok dem ned. Takk for seg. Dere er helmaks.

Det blir fest i hagen til de rare førstkommende Lørdag- i sekstiden eller noe. Velkommen til mine lesere. Og alle andre som er sugne. Ekstremt enkel bevertning. Jeg har kuk i computeren igjen, så det avhenger litt av Ralf om jeg kommer Ånnlain igjen- det kan ta litt tid å oppdatere. Men jeg skriver på en gammel anekdote, som forhåpentligvis blir bra.

Hytteturing er noe særnorsk, tror jeg- et tema de fleste av mine lesere kan forholde seg til. Dette mener jeg å ha god dekning for-særlig siden jeg vet at slangeleder kikker innom fra tid til annen. Slangeleder var medlem av en gruppe unge menn som titulerte seg selv for 'Fjells Angels' eller bare 'Fjells', bestående av 4-5 vaseskidar(eller akkurat så mange det gikk an å stue inn i en lyseblå Saab99) som sverget til hemningsløst alkoholkonsum ute i guds frie natur. De hadde sin gullalder på siste halvdel av åttitallet, og opererte hovedsaklig i Viglesdalen og omegn. Jeg har ikke noe behov for å viderefortelle anekdotene jeg har hørt akkurat nå - men jeg har flirt ofte- og mye når jeg har fått dem servert. Jeg tror kanskje det er vanlig at norsk bygdeungdom tar sine første vaklende skritt i grisefylla i forbindelse med en eller annen hyttetur, mang en lannas har stått tvikroket over blåbærlyngen mens han høylydt har påkallt skogens konge. Også jeg. Vakkert.

Noen ganger(ganske ofte) i sommer har jeg lest konsertanmeldelser hvor anmelderen/anmeldersken ikke har sett hele konserten de anmelder. Det er ganske paradoksalt, synes jeg. Tenk hvis en bokanmeldelse bare var basert på de to første kapitlene av boken? Eller en teateranmeldelse som bare er basert på de tre første replikkene i første akt? Det er godt mulig at journalistene har hatt det travelt- at de gikk leie etter et par låter(det gjør jeg selv ganske ofte), det er også sansynlig at de har hatt en deadline å rekke, men jeg synes at det er pokker så respektløst overfor både artistene, publikum og leserne å ikke se hele konsertene(les:å faktisk VITE hva man anmelder). Det var ganske fristende å illustere dette innlegget med et bilde av Håkon Moslet, men i akkurat denne sammenhengen er han uskyldig. At han fronter formatering av søppelmusikk rett inn i ørene på den unge generasjonen av radiolyttere, derimot....(Jeg kjenner at jeg må ha en utblåsning om norsk rap i den nærmeste framtid).

Det er som sagt ikke mye jeg husker fra syttitallet, det meste ligger bak et slør av år, i en nedstøvet kiste. Kanskje jeg husker mer når jeg blir enda gamlere, og ender opp med å sitte og plage pleierne mine på et sykehjem. Når jeg blir Alzheimerharen om noen år (forhåpentligvis mange). Hvert år i min barndom dro familien på ferie til Nord-Trøndelag- i bil. Målet var Mormors hus. Mormor er død nå,men jeg savner henne ofte. Vi kjørte nordover, Mor, Far, de to søstrene mine og meg. Mor var fan av en litt glætt køntri-crooner som heter Roger Whitaker('hello! good morning, happy day!'),den svev jamnt og trutt i bilens kassettspiller- og hun kjederøykte gullsnitt og Marlboro. Søstrene mine og jeg satt i baksetet, og det var varmt, og far kjørte litt for kvasst gjennom svingene på ryfylkeveien, og bilen luktet gummi, og var ofte en volvo. Vi hadde sjelden kommet mange milene før jeg ble bilsyk og måtte spy- far påstår den dag i dag at jeg har spydd i hver eneste sving fra ryfylke ti

Jeg aner en trend. Hver gang jeg skriver om noe seriøst, så virker det som om mine lesere kvier seg for å delta i debatten. Men når temaet er åttitallet, og dridestemmar får jeg helt opp i tolv kommentarer(når det er sagt, så er det jeg selv som har skrevet halvparten-kanskje mer, så statistikken lyver kanskje litt). Uansett, så føler jeg at jeg må følge opp suksessen. Runkestemmar har mye til felles med dridestemmar, det er snakk om misforstått bruk av feeling- '.....AND AIIIAIIIIAIII WILL ÅLLVEIS LÅÅÅV YOU-U-UUUU AIIIII WILL ÅÅÅLVEIIIS LÅÅÅV YUU-UU-UUUU'. Jada Withney 'the drugs DO work' Houston er blant grunnleggerne av denne sangteknikken(som er en jævla uting, etter min mening). Sorry, Withney- det teller ikke lenger at jeg hadde kassett av deg på åttitallet med 'ooooh i wanna dance with somebody-oooh, i wanna feel the heat with somebody', og jeg syns du var så fin at jeg hadde mer en en våt drøm om deg, for å si det sånn. I kjølvannet fulgte Celine 'Ti

Jeg tror jeg er en av mange som forsøker å fylle livet med mening. 'Liv' er et litt misvisende ord, synes jeg. Liv er mer eller mindre ubesudlede ark, fra i går, for i dag. Og i mårå. Når man først er født må man spille med de kortene man får tildelt. I vårt samfunn - velferdsstaten Norge - har de fleste av oss det materielt sett på g. Likevel er det massevis av småjenter som skjærer seg i armene, og prøver å ta livet av seg. Det virker som om vi virrer rundt som hodeløse høns, uten kurs, og ute av stand til å føle takknemlighet over det vi har. Ingenting blir liksom bra nok, synes vi, og ekkoet fra tomheten ringer i ørene. Så man leter etter mening- noen finner den i form av en hytte i fjellet, noen gjennom religion, new age- greier, musikk, dop,dyrere og bedre ting, lastebil eller egentlig hva som helst. Det ene kan være like bra eller dårlig som det andre. Er det slik at når vi mennesker får dekket de basale behovene våre(mat,klær og tak over hodet), så minker lysten til å l

En kompis av meg- et tidligere medlem av bofellesskapet 'de rare' var en gang på date med en ung dame. Selv er jeg ikke særlig bevandret i sjekkekunsten, det skal jeg ærlig innrømme, men selv jeg forstår så mye at det å si til en dame:'Kjolen din ser ut som et dusjforheng' ikke nødvendigvis faller i god jord. Men nå er det ihvertfall prøvd.

Det er mange ting som er særegent for Stavanger og omegn. Kjæresten min satte fingeren på essensen av 'Sommerbyen', som strengt tatt er i heftigste laget for mange av oss, og ihvertfall for undertegnede. En annen ting som er ganske sær, og ganske heftig er den nesegruse beundringen som i dette distriktet blir sangere med 'dridestemme' til del. Vi har selv dyrket fram ganske mange av dem- jeg nevner i fleng: Frode 'Froddi' Rønli, Magne 'Mannaen' Høyland,rølperockerne Ingenting samt et nyere stjerneskudd på dridestemme-himmelen som heter Christer 'Bare Christer' Knutsen. Vi har også en forkjærlighet utenlandske artister med samme eller ihvertfall lignende uttrykk, Og artister som Bonnie 'Botox Bonnie'Tyler, Smokie, Rainbow,Roxette, Rod Stewart og Bon Jovi lever tilsynelatende i beste velgående i denne regionen lenge etter at de over resten av verden er døde og begravet og stemplet som de feilgrepene de tross alt er.Eller var. Hvorfor? Jeg e

Jeg bærer diagnosen 'ufrivillig A-menneske'. Det betyr i klartekst at jeg fungerer best om morgenen-ikke fordi jeg vil, men fordi kroppen min er skrudd sammen på det viset. Jeg elsker å ha god tid om morgenen- og særlig på denne tiden av året, og hvis det har regnet lukter blomstrende busker og trær varmt og forførende.Og jeg føler at verden har litt mer plass,liksom. Aldri har jeg slik ro i meg- harmoni,nesten. Jeg tenker mine beste tanker da, når jeg er ute og rusler i otta. Jeg skulle ønske jeg var en nachspiel-løve, men mine lesere kjenner meg alt for godt til at jeg kan påberope meg en slik status. I de tyve årene jeg har deltatt i festligheter med dertil tilhørende rusmidler har jeg sovnet på nesten samtlige nachspiel(antagelig har jeg snorket høyt også, for det blir jeg stadig beskyldt for). Men jeg lærer aldri- jeg stiller- deltar en liten stund, og sovner. Som et litt gammelt barn.

Takk til Runar for å ha gitt meg det klistremerket av Ruud van Nistlerooy. Takk til Ruud for å ha gitt meg det beste pisset i mitt liv.

Det er uendelig kjekt med blogging. Mye kjekkere enn jeg kunne forestille meg på forhånd. Egentlig så vil jeg ikke gjøre noe annet, jeg vil sitte og rållse med laptopen min og sparke i øst og vest, og sitte på min høye hest og motta trygd eller noe(jada, jeg VET at vest rimer på hest, og nei- det var ikke tilsiktet). Siden det er sommer, og mange av dere har ferie, og sikkert på et tidspunkt blir leie av å ligge på stranda og køks'an og tukle med dere selv, og kanskje tenker at dere kanskje skulle ha lest en bok, kanskje? Men så vet dere ikke helt hvilken bok det skulle ha vært. Sannelig,sannelig sier jeg eder- fortvil ikke, for paaskeharen vet råd! Jeg vil på det aller sterkeste anbefale en bok av Per Petterson som heter 'Ut og stjæle hester'. Petterson har et språk som løfter dere ut av de klamme solstolene deres og inn i skogen, hvor dere nærmest kan kjenne lukten av kvae, og kjenne morgenduggen i gresset mot bare legger. Dette er ikke noen bokanmeldelse- bare en anbefal

'Det er dårlige tider, kjære bror'!- 'Akk ja, kjære bror-det er dårlige tider'. Jeg vet ikke hvor godt mine lesere kjenner til Karius og Baktus, men denne beskrivelsen av samtiden er ganske treffende for livssituasjonen til mange mennesker. Og så kjenner jeg at jeg har lyst til å skrive noe skikkelig krasst, og iltert om Israel og USA, men så vet jeg egentlig ikke om det er noe som passer formen i dette forumet. Jeg er ikke helt ferdig med åttitallet enda- det var masse drit på åttitallet også, men vi pakket det bare inn i pastellfarger, ballgensere, og stive trommemaskin-komp: 'Dont you want me, baby? Dont you want me- Ooooh?'(ja, jeg VET at det ikke var Limahl som hadde den låten- men han hadde en av tiårets beste hockeyer). Denne strutse-teknikken(Det man ikke ser, skjer ikke- hvis jeg har hodet i sanden kan ingen se meg- lalalalalalalala....kan ikke høre hva du sier) tror jeg er ganske utbredt den dag i dag. Vi vil helst at livet skal være en dans på roser,

Jeg ble født tidlig på syttitallet. Akkurat det tiåret husker jeg ikke så veldig mye av, enten så lider jeg av en form for ekstremt tidlig utviklet pre-senilitet, eller så har jeg fortrengt det. Åttitallet, derimot- husker jeg en god del av. På åttitallet digget vi Falcon Crest, Miami Vice, og Dynastiet. Vi likte Rambo og Rocky og Footloose og Top Gun. Vi syntes Wham og Slade var bra. Ihvertfall på bygda hvor jeg kom fra. Hvordan kunne vi? Hva var det som gikk av oss? Noen plasser varte åttitallet langt ut på nittitallet- det var nok 1995 før jeg forstod at tennissokker ikke er så fint(det eneste som legitimerer bruk av hvite tennissokker er visstnok spillet tennis). Jeg har vært steder i Tyskland hvor åttitalls- heavymetal aldri har vært død- og estetikken har også blitt bevart. Det er en fryd. Jeg ler og ler og ler.

Som tidligere nevnt, så har jeg hatt gjester boende hos meg de siste fem-seks månedene. Min venn Runar, og den overvektige puddelen hans som heter Tora. Huset jeg bor i har vært til min disposisjon i en årrekke- det er ganske gammelt, og ganske kaldt om vinteren. Det er et såkalt vertikalt-delt hus. I den andre delen av huset bor Netti på fem og nitti. Netti og jeg har levd i ganske fredelig sameksistens de siste årene. Selv om huset er lytt, og veggene løvtynne, så gjør det ikke så mye, for Nettings(det gamle skinnet) er tunghørt på det ene øret, og bruker høreapparat på det andre. Kjæresten min sier at vi bor i huset med de rare i. Og det er egentlig ganske sant. I huset med de rare i, har det forresten bodd en fyr som var enda rarere enn Tora, Runar, Netti og undertegnede til sammen. Vedkommende heter Ronny, er i begynnelsen av tredveårene- og drømmer om en proffkarriere innen lett motorsykkel.(slik må det vel gå når man har fått det navnet). Han flyttet ut av huset for et drøyt år

Arnstein skrev forleden at han og Pål Øystein hadde hyret inn vaskehjelp som var frelst og hadde talt i tunger.(Pål Øystein hadde fått henne til å vaske hele ungkarsreiret for den latterlige sum av trehundre kroner- uten at det nødvendigvis har så mye med saken å gjøre- kanskje hun forventer å få sin lønn i himmelen). Jeg ble uansett veldig misunnelig, for tungetale er noe av det mest fascinerende jeg kan tenke meg, det er liksom litt David Lynch, litt Life of Brian og en liten dæsj Donald Duck. Da tenker jeg selvsagt på de gamle Donaldfilmene, hvor Donald er rasende, og i krig med de tre nevøene sine det meste av tiden. Jeg lurer litt på om de som tungetaler- hvis de tungetaler på likt kan forstå hverandre- og 'tungesamtale'? Jeg så en dokumentar på TV forleden om noe som ble kalt 'Team Jesus' med en predikant som het Torben Nørregård- TJ er visstnok en karismatisk vekkelsesbølge i Pølsedanmark, målet er å huke tak i- særlig handikappede og syke, og helbrede dem, og fr

Se hvem som griner!Grinaldo fra Joksugal! Dette er vel egentlig ikke noen nyhet i og for seg- det har snarere blitt regelen enn unntaket at denne patetiske figuren tar til tårene.Legg merke til hvordan Scolari himler med øynene.Han synes han er en skrikerunge. La oss godte oss over dette blinkskuddet- fram til EM i 2008.

Jeg har ikke ord for hvor mye jeg gleder meg til neste runde av Sopranos.

Kom hjem fra roskilde-festivalen i går. Det var knakandes kjekt. Det er mange ting som kan nevnes, men akkurat nå er det 'alien cowfuck' jeg flirer mest av. Dere blant mine lesere som har vært på, eller sett bilder fra festivalen har kanskje lagt merke til at det er ganske mange som går rundt med noen lange stenger i hendene, ofte med et flagg eller en vimpel, eller hva som helst, egentlig i enden. Under wolfmother-konserten på søndagen så jeg at det var noen som hadde anrettet en oppblåsbar alien i bakkant av en likeså oppblåsbar ku- slik at det så ut som om de 'gjorde det' når stangen beveget seg i takt med musikken.Åhåhåhåhå! Ustyrtelig morsomt. Min venn Lars kunne fortelle meg at den var en gjenganger på festivalen og bar navnet 'alien cowfuck'. Og det var sjette gang han var på roskilde. Livet ER en fest!