Oktober Rust

Jeg liker høsten.
Den er kjempefin på postkort, og jeg liker lyden av vind, og regn som slår mot stuevinduene mine.
Jeg liker at det blir mørkt om kvelden. Det er fint å sitte inne når kjæresten min tenner stearinlys, og gass-ovnen min putrer med blå flamme. Lufta kjennes så klar og rein, og det kan kjennes som om tankene mine også klarner.

Kall meg gjerne en pudding, men jeg HATER å stå opp når det er mørkt ute, og jeg må forlate dyna, og sleppe mine skjeve og inngrodde tær ned på det iskalde gulvet. Jeg liker ikke følelsen av at jeg har sovet litt for lite eller drukket litt for mye kvelden før, eller begge deler. Jeg misliker at jeg ikke finner nøklene, eller mobilen, og når jeg åpner døra, blåser det kaldt regn i ansiktet mitt, og jeg fryser. Og jeg er litt sein.
Og dagen er allerede ødelagt- allerede før den har begynt.
Og slik er det ofte helt fram til mai. For vinteren er høst den også, og ofte må vi krøke oss sammen på vei til eller fra noe, hutrende og fasongløse, nedpakket i klær. Med tomme blikk.

Det ideelle hadde utvilsomt vært at høsten hadde vært en dvd som man kunne sette på, og så kunne man se på den en stund, og hvis man syntes at det ble for gørr, så kunne man ta den av, eller spole forbi det man ikke likte.
Eller noe.