Parkteateret 18/5 2023
ÅÅÅHOIIIÅHOOOOIOHOI!
ÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅ!
ÅÅÅHOIÅHOOOIÅHOI!
Jeg våkner på hotellrom 454 - av noenslags skrik som kommer inn igjennom de åpne vinduene. Bjarth og Arni sover fredfullt i sine respektive senger. Som barn.
Jeg fomler etter hodetelefonene mine, setter på en podcast, klokka er halv seks. Jeg legger meg på ryggen, med prat i ørene. Det funker sånn noenlunde, og jeg sovner igjen, våkner kvart på sju.
ÅÅÅÅÅHOIOHOI!
OÆÆÆÆÆÆÆ! HOOOOOOOOOOOOOI!
Sola er i ferd med å stå opp, sniker seg inn igjennom en glipe i gardinene, treffer Bjartolinis sovende kropp. Jeg har veldig lyst til å gå bort til vinduet for å kikke ut, og dra for gardina, men siden de sover, lar jeg være.
ÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅHH!
Og så våkner de til etterhvert, og jeg kommer ikke inn i Knausgårds Sjelens Amerika, jeg er jo en mann uten høyere utdannelse, en enkel gutt fra Randøy. Han skyter så langt over i ingressen at jeg lar ham ligge.
Jeg går bort mot vinduet og finner støykilden - en mann i 20-30-årene. Han ligger i en gresskledd liten skråning mot trikkeskinnene. Det ligger en haug med klær like ved. Han er barføtt, velfødd og har på seg en blå t-skjorte ÅÅÅÅÅHOOOOOIIAAAA!
Det er umulig å skjønne hva han sier, eller hva han vil. Han kravler og ruller rundt på gresset som en besatt. Forbi ham går mennesker i ulik form, mange ennå i klærne de feiret i i går.
De holder avstand til rållsekoppen, og det skjønner jeg godt.
Arni og Bjartis og jeg går til frokost og sigaretter. Det er litt for folksomt i frokostsalen for min smak, men vi finner et bord. Finner tallerkener, finner bacon, eggerøre og tomatbønner, finner alt hva en hotellfrokost skal inneholde, og topper det med kaffe og noe søtt. Selskapet er upåklagelig.
Da vi kommer ut, utspiller det seg et nytt drama i bakkant av grunnlovsfeiringen, en ny ung mann forsøker å dra en oransje sparkesykkel feil vei igjennom svingdøra. Til slutt kommer han seg inn i lobbyen, og vi kommer oss ut i sola, og det eskalerer, for mannen er åpenbart ikke i vater, og så kommer han ut igjen, er fortvilet, roper noe om at mannen i resepsjonen må gi tilbake mobiltelefonen som han stjal. Vi røyker og drikker kaffe på grei avstand. På et punkt begynner mannen å banke på sparkesykkelen med en stein, og så kyler han steinen så den smeller i veggen i inngangspartiet.
Da har resepsjonisten fått nok, og roper på politi og securitas, securitasvakten følger ham et stykke nedover veien, og resepsjonisten roper at han kasta stein, og at han plager gjestene.
Og mannen, som har krøllete hår, en liten mage, og går i sko uten sokker sier han vil anmelde resepsjonisten for mobiltyveri, og hotellfyren vil antakelig anmelde, han også, og Arni går i resepsjonen og kjøper 3 kalde Heineken, og vi henter stoler, og koser oss i sola mens den trøblete unge mannen, som på mange måter minner om en veldig fortvila sau, som ikke vet hva som skal skje, eller hvor han skal gå, som ikke finner lammene sine (les mobilen), og som ikke vet om den skal gi det som står i dens vei en springskalle eller flykte fra stedet. Det kommer to politier som er tålmodige, og forståelsesfulle, og de står og står og forsøker å nøste opp, og ikke vet jeg hvor det har blitt av han andre - han som hoia så voldsomt.
Da det roer seg, tenker jeg at jeg ikke misunner dem det som ligger foran dem. Det er åpenbart skjær i sjøen.
Mr. og Mrs. Olsson dukker opp, og Mr, Manager, som vi blir sittende og snakke i skyggen med, før the Olssons styrer mot Munchmuseet, det er ikke lydprøve før halv seks, det er en nydelig dag.
What are you guys going to do before the soundcheck? Spør vår nye manager.
Not much. Svarer jeg.
Jeg går og legger meg på hotellrommet, og de andre labber ut i byen, som stort sett er stengt, siden det er himmelfartsdag og alt.
Jeg fabulerer over uttrykket walk of shame, det motsatte av pride. Jeg skal skrive om det seinere, det blir for langt å begynne på nå.
Vi vandrer mot Parkteateret, og han sitter på skulderen, men sier ikke så mye. Bjarth bukserer gorgekofferten, og Tommy og Arni bærer en gitar hver, jeg har en trillekoffert med dressen og trommemaskinen, Oslo og nedre løkka eller hva det heter, lever i sommervarmen, vi går inn ei dør og opp ei trapp - og er i en korridor, det kommer musikk fra venstre, vi åpner døra, og der inne er det aktivitet, for headlinerbandet står og lydprøver, og det er en del lokale, og en del engelskmenn som rigger og sjekker og står bøyd over miksepulter og merchbord. Vi blir vist rundt av det lokale crewet, garderoben vår er i andre etasje, og døra har kodelås.
og så er koden 9118, sier han som viser oss veien.
Komme aldri te å huska det eg, sier Bjartis.
Hæ? Det e jo kjempelett! Nødnummeret i USA pluss draktnummeret te STEVEN GERRARD! , sier jeg.
Til min store tilfredsstillelse glemmer aldri Manchester United-supporteren Bjartis koden, og hver gang han skal inn den døra, så tenker han på Liverpool-legenden Steven Gerrard.
De på scenen gjør seg ferdige, de er noen minutt forsinka, Bjarth får et lite bord der han kan stille seg ved siden av hen som selger The Mission-effekter, og han ordner t-skjorter og plater i et slags system. Vi slipper til scenen, og jeg er alltid sist på, og det er litt styr med monitorene, for Arni sin gitar vil helst spille i Tommy sin monitor, og Arni fyrer The Final Countdown til Tommys irritasjon, og min fornøyelse.
Jeg synger vers og refreng på Shadow Dance når det blir min tur. Jeg har absurd god monitorlyd, også når vi spiller en hel låt, og han på skulderen er nesten fraværende, og det er deilig, og det er to snaue timer til vi skal på. Bjarth og the Olssons stikker for å få seg noe å spise. Vi andre henger i backstagen. Arni, Darryl og jeg.
Og så er tiden kommet. Tre på halv åtte går gitaristene inn døra på venstre side av scenen, stemmer, starter låten - og der er jeg også, vi dunker avgårde med It's all gone, kort pause. Me e Long Night frå Tau! Fint å se dåkke! kauker jeg, og jeg er litt tørr i halsen av scenerøyken og tenker at The Night's Ablaze kommer til å bli krevende på de høyeste partiene, og jeg må justere kraften på toppene, men lyttinga er så god at jeg kan variere i i versene, både på denne og på Barren Land som følger etterpå.
On a little Snowy Field er den sangen jeg føler mest, det har vært sånn siden vi begynte å spille den, og denne versjonen er ikke ille. Jeg hører ikke tyting. Det siger på med folk, og applausen etterpå er varm og langvarig.
De to siste får publikum til å svaie med, og han på skulderen tar en tidlig kveld. Og vi sier oss fornøyde med både innsats og utførelse. Ingen større feil fra noen av oss, og halvtimen har gått så fort at vi nesten ikke vet hva som traff oss.
Tommy er i perlehumør, og gleder seg enormt til Mission, og vi andre er også glade, dykker inn i det kjølige backstage-ølet og snakker oss igjennom hvordan vi opplevde konserten for første gang.
Men ikke siste
Kommentarer