Epilog

 Klokka er kun åtte, og vi har spilt.

Jeg vrikker meg ut av dressen.

Dressen er den samme som jeg gifta meg i for snart åtte år siden, og da jeg en gang fisket etter skryt fra Rållså (sidde som et skudd, jo) sa hun:

Eg tror det e ein søm som e røgen i rompå.

Så der fikk jeg den. Haha!

Tommy gleder seg veldig til Mission, det er stappfullt i salen da vi lurer oss forbi, og vi er så fornøyd med det lokale crewet som det går an å bli. Hyggelige og hjelpsomme og profesjonelle.

Vi får en del skryt av forbipasserende, Bra gig, Østen! Sier en som jeg aldri har sett før. Vi fra Ryfylke er nesten like vare for skryt som vi er for kjeft, men så lenge det er kort, og ikke helt oppi fjeset, så går det fint. Mumler takk og går.

Nå er det sånn da, at gamle og halvgamle hunder de har sine preferanser innen musikk og litteratur, så det er ikke alltid at de er klar for å bli overbevist om at dette her er gode greier.

Arni og jeg kikka inn den ene sidedøra på vei ut an ser kule ud, men det e kje mi greia, sier Arni, og tenker på Wayne Hussey, som fronter.

Og så går vi backstage og drikker øl.

Et godt stykke ut i konserten går jeg ned igjen, og stiller meg med Tommy. Det er noen konserter som blir bra - ikke nødvendigvis fordi man liker musikken så himla godt - men fordi man blir forført av hengivenheten mellom scene og sal. Og her var det kjærlighet. Folk sang med, og det ga ekstra energi til bandet som ga litt mer og det ga ekstra energi til publikum

An synge jo bedre og bedre - sier Tommy.

Jeg har ikke hjerte til å si til ham at jeg synes han høres ut som Åge Aleksandersen.

Jeg blir noen låter, og da de går av så prøver Bjarte og jeg å gå opp til backstagen. Han går heldigvis først, for i trappa står bandet og vi får voksenkjeft av gitaristen, som Bjarte sier. Not now, guys! Not now! De står og venter på at publikum skal klappe dem ut til et ekstranummer. Vi tåler den. 

Og etterpå at konserten er slutt, kommer Tommy opp, og sier  hørte du ikkje at an spelte You'll never walk alone? Han sto heilt aleina på scenen og spelte an på slutten.

For første gang skammer jeg meg litt. Jeg skulle selvfølgelig stått i salen og sunget hjertet mitt ut.

Vi er nok verdens greieste band å ha med å gjøre, og det topper seg når Fru Olsson til og med rydder de tomme ølboksene, så er det nesten litt mye, synes jeg.

Manageren er fornøyd, vi er fornøyd, og jeg husker ikke så mye mer, vi går som det sigøynerfølget vi er, opp til hotellet.

Det blir drinker i baren til de stenger.

Det blir fredag og vi reiser hjem.

The end