I remember you well at the Anker hotel

 

Det er 17. mai, klokka er sju eller noe, på kvelden, og endelig, endelig er det spillejobb igjen. En spillejobb som har vært utsatt tre ganger siden 2020, og egentlig er det ikke vår jobb, siden det er en supportjobb, men suget etter å spille live har ligget der siden i høst, og enda lenger, og det har vært øvd systematisk og intensivt, og settlista er kutta ned til beinet. Seks låter på 30 minutter.

Så vi er klare til å gå ombord i flyet som skal ta oss til hovedstaden.

Mr Main producer and lead composer Tommy Olsson

Mrs Main Producer Yenhevlia Olsson

Mr. Lead guitarist  Arni Sørlie

Mr, Lead singer Yours truly

Og Mr. Lead Hat Manager and executive merch person Bjartholini Langeland

Flyplassen lå nesten øde, og det var 17. mai, og ikke et flagg å se, og alt gikk smooth, fra innsjekk - via baren, til boardingen.

Det var et nokså lite fly, og da vi ruslet over asfalten, for å gå ombord, i den kalde nordavinden, bryter Bjarth ut av køen, og styrer mot haleenden av flyet, hvis det er noe som heter noe slikt. Bakenden. Han har tenkt å gå inn den bakre inngang, men den bakre inngangen er der de lemper inn bagasjen, og han blir BRYSKT jaget tilbake i folden av en dame.

Det utløser latter blant resten av følget, og Tommy sier til flyvertinna eller hva hun er Det e kje så ofta han e ude på någe.

Mer fnising.

Vi finner setene våre, og har det ganske fint. Jeg tar opp mitt ferske Pondus, som er et Eddie spesial, drikker en øl og så skal vi lande. Så fort går det å fly til Oslo. 

Vi lander sånn noenlunde på tiden, og triller rundt for å finne en gate, og da vil mr. Lead Merch gå bakover i flyet, og mens han gjør det roper mr. lead cabin crew , Sit down! Sit down! Sit down!

På nytt dette litt forvirrede blikket, og det lille smilet, på ny ualminnelig god stemning i reisefølget.

Gardermuen er som Sola, nesten folketom. Det blir litt dill med hvordan vi best skal ta oss nedover til byen, og siden det ikke står noen limousin og venter på oss, og siden taxi er stive 1800 kroner, og siden flytoget koster 230 pr. person, velger vi rutetoget som koster 110, og som bruker bare 4 minutter lenger. Det betyr at vi ikke blir nevneverdig bondefanget før vi er nede på Oslo S, og det er sommer, og fulle damer i bunad vakler rundt, fulle av nasjonalisme og sjampanje og pølser og gud vet hva, og ja - festen later til å være godt igang - unge menn i dress og sløyfer i flokker på 8-10 streifer omkring i gatene.

Taxien finner hotellet, som heter Anker, og ligger tvers ovenfor legevakta, med et dobbelt trikkespor like utenfor, det er likt skakt i førsteinntrykket, og dette skal bli bekreftet i tiden som kommer, og vi liker jo skakt, de fleste av oss, vi føler oss hjemme i en virkelighet som er litt absurd. 

Vi finner rommene våre i fjerde etasje, Mr lead guitar og Mr. lead singer og Mr. Main merch executive hangaround deler rom og det er nokså lite, men det funker, og når Mr. Main Composer kommer og henter den svære merch+diverse samsonite-kofferten, så hjelper det på beinplassen. Det minner meg et øyeblikk om en gang jeg delte seng med Einardos synthesizer, på en festival i en annen galakse.

Vi driver ut i korridoren, mot heisen. Over knappen til heisen henger det et papirark med påskriften i ustand. Mr. Lead guitar putter pekefingeren inn der, og får strøm i seg. Ler. Eg greie aldri å la ver å trykka, vettu. Da vi kommer ned i resepsjonen, etter å ha gått trappene ned, sier Tommy: Stapte fingen min inn der så heisknappen sko ver, eg - så fekk eg strøm i meg. 2 av 2 gitarister klarer ikke å la være å trykke der det står at man ikke skal trykke. Mer latter. Hvor er hva. Hvor skal vi gå. E det någen som e soltne. E det akerselvå? Det e der di selle dop. Eg tror di selle dop øvealt i denne byen.

Det er en bar i området rundt resepsjonen. HALLO, HALLO!, roper hun som står der til oss da vi går forbi.

Vi ender opp der igjen, etter å ha sneiet innom noe som muligens er Grynerløkka. Bunadogdress-faktoren er fortsatt høy.

Baren er enda rarere enn vi fikk inntrykk av. Damen måler sprit og priser i hytt og vær, Bjarth spør om de har Hansa, jada, det har vi, og han får heineken.

Jeg bestiller rom og cola, men ender opp med en vodka med appelsinjuice, etter at hun har styrt voldsomt, åpnet og lukket det lille kjøleskapet 7-8 ganger, tømt mesteparten av isbitene på gulvet, og krevd Tommy for både min drink og hans.

Eg e faktisk ikkje verdens verste bartender ligavel.

Sånn fortsetter kvelden. Halv pris på noe. Dobbel pris på noe. Ingen øl på kran. Alt virker veldig tilfeldig. Konsekvent inkonsekvent.

Ti over elleve sier hun at alkoholsalget skal stenge, så hvis vi vil ha noe mer... Hun snakker i telefonen på høyttaler mens hun serverer oss sånn omtrent. Ti over halv tolv sier hun at hun skal stenge, så hvis vi vil ha noe mer alkohol.. Og så videre.

Ei svensk dame på rundt seksti går forbi oss, og mens hun og vennnina venter på heisen, sier hun at sønnen spiller i et hårdrockorkester som heter no IQ, Man skjønner ingenting av hva de synger, sier hun.

Det er sigaretter. Og køying. Jeg med aftenblabla på ørene. Det er gang på legevakten.

Det tikker inn en melding fra Mr. lead Manager som har flydd inn fra Manchester. Han får visst en drink nedi baren. Klokka er 0130.