Og litt til

  Jeg leste en lang sak på NRK om ei fiskeørn som la eggene sine i samme reiret ved Drøbaksundet, og som var radiomerka, og som blei fulgt helt til Marokko, hvor den hvilte i det samme treet dette året som de foregående. Jeg blei nokså berørt av teksten og bildene, det var spennende, viste til alle farene en slik fugl møter på en slik langflygning, der er selvfølgelig vi mennesker som gjør verden farlig, fordi vi i utviklingens navn bygger ned stadig mer natur, og fordi det til og med blir drevet jakt på fugler i søreuropa, og fordi det er folk som stjeler eggene deres lenger nord. Naturen er fascinerende, og denne fuglen, utstyrt med sin innebygde navigasjonsapparater og sine innebygde fjærimpregnering, og overlegne flyegenskaper er ikke noe unntak. Jeg har ikke noen løsning på hvordan vi redder kloden. Havvind virka som en god plan, men nå er jeg ikke sikker. Landvind virka som en god plan, men det var ikke gode nok reguleringer, vedtakene gjort i offentlige instanser lot til å være

  Da vi var i Oslo, fikk jeg en tekstmelding fra Jon Eirik, med forslag om en spilling til. You'll never walk alone og en Skyggebrorsang, tenkte eg, som han skrev det. De som kjenner meg godt vet at jeg ikke akkurat er noen karaokemann, eller trubadur. Å bryte ut i spontan sang har riktignok skjedd ved noen tilfeller, men oftest i kombinasjon med høyt (altfor høyt) inntak av rusmidler. Normalt må jeg ha fire uker til å snu meg rundt. You'll never walk alone har jeg sunget som sanger i to bryllup og ved ett arrangement i regi av Liverbirds Stavanger, da Liverpool-legenden Phil 'Gris' Neal var på besøk. Foran det første bryllupet - som var på Utstein Kloster - var jeg så nervøs på forhånd at Jon Eirik måtte slippe meg av så jeg fikk spy på Bru - like ved den ikoniske bomstasjonen, selv om jeg kunne både YNWA og The Fields of Anfield Road  veldig godt.  Det gikk kjempefint likevel, altså. Og i June og Andrew sitt bryllup også. Kjempefint er en sterk firer på min skala, Ri

 Klokka er kun åtte, og vi har spilt. Jeg vrikker meg ut av dressen. Dressen er den samme som jeg gifta meg i for snart åtte år siden, og da jeg en gang fisket etter skryt fra Rållså (sidde som et skudd, jo) sa hun: Eg tror det e ein søm som e røgen i rompå. Så der fikk jeg den. Haha! Tommy gleder seg veldig til Mission, det er stappfullt i salen da vi lurer oss forbi, og vi er så fornøyd med det lokale crewet som det går an å bli. Hyggelige og hjelpsomme og profesjonelle. Vi får en del skryt av forbipasserende, Bra gig, Østen! Sier en som jeg aldri har sett før. Vi fra Ryfylke er nesten like vare for skryt som vi er for kjeft, men så lenge det er kort, og ikke helt oppi fjeset, så går det fint. Mumler takk og går. Nå er det sånn da, at gamle og halvgamle hunder de har sine preferanser innen musikk og litteratur, så det er ikke alltid at de er klar for å bli overbevist om at dette her er gode greier. Arni og jeg kikka inn den ene sidedøra på vei ut an ser kule ud, men det e kje mi grei

 ÅÅÅHOIIIÅHOOOOIOHOI! ÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅ! ÅÅÅHOIÅHOOOIÅHOI! Jeg våkner på hotellrom 454 - av noenslags skrik som kommer inn igjennom de åpne vinduene. Bjarth og Arni sover fredfullt i sine respektive senger. Som barn. Jeg fomler etter hodetelefonene mine, setter på en podcast, klokka er halv seks. Jeg legger meg på ryggen, med prat i ørene. Det funker sånn noenlunde, og jeg sovner igjen, våkner kvart på sju.  ÅÅÅÅÅHOIOHOI! OÆÆÆÆÆÆÆ! HOOOOOOOOOOOOOI! Sola er i ferd med å stå opp, sniker seg inn igjennom en glipe i gardinene, treffer Bjartolinis sovende kropp. Jeg har veldig lyst til å gå bort til vinduet for å kikke ut, og dra for gardina, men siden de sover, lar jeg være. ÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅHH! Og så våkner de til etterhvert, og jeg kommer ikke inn i Knausgårds Sjelens Amerika , jeg er jo en mann uten høyere utdannelse, en enkel gutt fra Randøy. Han skyter så langt over i ingressen at jeg lar ham ligge. Jeg går bort mot vinduet og finner støykilden - en mann i 20-30-årene. Han ligger i en gresskl

  Det er 17. mai, klokka er sju eller noe, på kvelden, og endelig, endelig er det spillejobb igjen. En spillejobb som har vært utsatt tre ganger siden 2020, og egentlig er det ikke vår jobb, siden det er en supportjobb, men suget etter å spille live har ligget der siden i høst, og enda lenger, og det har vært øvd systematisk og intensivt, og settlista er kutta ned til beinet. Seks låter på 30 minutter. Så vi er klare til å gå ombord i flyet som skal ta oss til hovedstaden. Mr Main producer and lead composer Tommy Olsson Mrs Main Producer Yenhevlia Olsson Mr. Lead guitarist  Arni Sørlie Mr, Lead singer Yours truly Og Mr. Lead Hat Manager and executive merch person Bjartholini Langeland Flyplassen lå nesten øde, og det var 17. mai, og ikke et flagg å se, og alt gikk smooth, fra innsjekk - via baren, til boardingen. Det var et nokså lite fly, og da vi ruslet over asfalten, for å gå ombord, i den kalde nordavinden, bryter Bjarth ut av køen, og styrer mot haleenden av flyet, hvis det er noe

Det er vår, og utenom det voldsomt skiftende været, dugnaden i borettslaget, og de deilige røde dagene i kalenderen (som klaffer forbløffende godt i år), er det irritasjon og bekymring over russen som dominerer avisoverskriftene. Det er nokså forutsigbart. Russen bråker og rølper og pisser i buskene og har seg vilt og uhemmet med hverandre med neseborene fulle av kokain mens de hører på forferdelig og lite oppbyggelig musikk. Jeg har selv laget et lite dikt om dette - det går omtrent sånn: (fritt etter Andrè Bjerke): Lille rare Rulleruss - masse tiss i Ibsens busk Skulle bare ut og tisse Stakkars lille russenisse! God og full som Ibsen selv Ble han tauet samme kveld Det meste av det russen gjør er relativt uskyldig - og kan tilgis - kanskje bortsett fra musikken, og den der busskulturen virker jo ikke særlig sjarmerende, men jeg er jo en mann på over femti år, og jeg er usikker på om jeg har lov til å ytre meg. Nåvel.  Kokain blir debattert parallelt med russetiden. Ja, for det første

  Jeg leste akkurat ferdig Mamma er trygda av Mimir Kristjanson. Den har ligget i stabelen av uleste bøker en stund, er en paperback utgitt på Kagge forlag i forbindelse med Hele Rogaland Leser .  Wikipedia:  Hele Rogaland leser er et litteraturformidlingsprosjekt initiert av Stavanger bibliotek og drives fra 2010 av Rogaland fylkesbibliotek. Prosjektet startet som et prosjekt til Stavangers kulturhovedstadsår Stavanger2008, og har blitt videreført i årene etter. Det blir plukket ut en bok, som deles ut gratis over hele fylket, og det er et godt prosjekt, synes jeg, jeg har lest de fleste. Jeg vet ikke om det var i år eller i fjor hele Rogaland leste Mamma er trygda. Antagelig i fjor. Jeg er litt overrasket over at de lesekyndige i det mørkeblå oljefylket Rogaland har plukket ut en bok som er så politisk, og er skrevet av en Rødt-politiker og Klassekampen-journalist. Og boka er politisk kløpulver. Den gir oss en nokså nøktern, men sterk biografisk beskrivelse av Kristjansons oppvekst s

 I rekken av klisjèfylte og snodige nyttårstaler fra statsministere er det to jeg husker klangen av. Den ene er da Erna Solberg formante nordkvinner og menn at de (eller vi da) måtte lage flere barn for å holde velferdsstaten flytende. Dette var samtidig med at det satt mindreårige enslige asylsøkere innestengt på Trandum, der de (staten) ventet på at de skulle bli 18 år, slik at de kunne sende dem tilbake til Langtvekkistan. Hun kunne like gjerne sagt 'vi må lage flere hvite barn'. For de som hadde kommet hit som flyktninger hadde åpenbart ikke de kvalitetene hun var på jakt etter. Det sitter fortsatt unger til oppbevaring. Som bruker sine ungdomsår på å vente. Den andre talen jeg husker omen av er GHB (Gro Harlem Brundtland) sin tale, der hun først hevdet at det er typisk norsk å være god.   Quisling selv kunne ikke ha sagt det bedre. Det var midt i den tida da Norge Killa whales for fun, erobra verden med kjip fotball, og begikk Lillehammer-OL, som best kan beskrives som 14