Matblogg fra Sør Amerika
Vi var i 40-årsdagen til Polardegosen på Lørdag. En minneverdig fest.
Jeg sto der og svaia på kjøkkenet sammen med Valslangen mens de fulleste konkurrerte om å legge inn valgene sine på Spotify. Det var wifi og hifi i skjønn forening.
Det som eg syns e ei løyen anekdota om deg, Øysil - e at når du og Polardegosen drog te Peru i 98', så åd du Yoghurt før du fòr, for ikkje å ble ringe i magen.
Jeg hører hva han sier, men jeg forstår ikke hva som er så himla morsomt med det. Ja, men det e jo det sama som idoform, sier jeg. Og mener det jeg sier.
Valslangen gliser Jaja, det e jo det.
Jeg tenker tilbake på den turen, og så tenker jeg at jeg skulle ha laga en matblogg, men at når vi skriver 2014 så er det vel i seneste laget.
Den eneste gangen jeg var dårlig i magen var da vi hadde bestilt noe funky kyllingsuppe der oppe i en by i Andes, og vi satt der og pirka i hver vår skål, og jeg kjørte skeia ned mot bunnen, og det var noe som hang fast, og da jeg hadde fiska dette 'noe' over overflaten, så var det en hønsefot. En hel en.
Jeg blir fortsatt kvalm av å tenke på det.
Det er jo vanskelig å få tak i Grandis i Sør Amerika (og det var hjørnesteinen i kostholdet mitt på den tiden), så noen utfordringer ble det jo.
Degosen prøvde seg på nasjonalretten - en hamster - med pommes frites. Jeg styrte unna. Vi var på et marked - der disse ble solgt levende - hundrevis av gnagere som spant rundt inne i et nett. Det ble litt mye. Selv for en gammal revefarmer som meg. Torghandleren solgte dem levende eller nyslakta. Han hadde en hammer til å ekspedere dem med.
Jeg var kanskje forsiktig med maten, men jeg drakk ganske mye Pisco - det lokale brennevinet - og det smakte som fløyel.
Og så var det ei fantastisk matbule i Cusco, hvor vi åt frokost hver dag. Nypressa juice og egg og kaffe. Og kanskje en milliard sigaretter.
Men det jeg husker best fra turen er ei amerikansk dame som står og tuter under et bøgeblikkstak mens regnet pøser ned. Mannen prøver å trøste henne. Det er kanskje fjorten timer igjen å gå til Macchu picchu. Sherpaen deres jogger opp stien med en diger plasttrukket bylt på ryggen. Kopper og kar og tepper.
Degosen og jeg står i hver vår fjellrevenjakke i regnet. Han bærer teltet. For han er yngst.
Jeg sto der og svaia på kjøkkenet sammen med Valslangen mens de fulleste konkurrerte om å legge inn valgene sine på Spotify. Det var wifi og hifi i skjønn forening.
Det som eg syns e ei løyen anekdota om deg, Øysil - e at når du og Polardegosen drog te Peru i 98', så åd du Yoghurt før du fòr, for ikkje å ble ringe i magen.
Jeg hører hva han sier, men jeg forstår ikke hva som er så himla morsomt med det. Ja, men det e jo det sama som idoform, sier jeg. Og mener det jeg sier.
Valslangen gliser Jaja, det e jo det.
Jeg tenker tilbake på den turen, og så tenker jeg at jeg skulle ha laga en matblogg, men at når vi skriver 2014 så er det vel i seneste laget.
Den eneste gangen jeg var dårlig i magen var da vi hadde bestilt noe funky kyllingsuppe der oppe i en by i Andes, og vi satt der og pirka i hver vår skål, og jeg kjørte skeia ned mot bunnen, og det var noe som hang fast, og da jeg hadde fiska dette 'noe' over overflaten, så var det en hønsefot. En hel en.
Jeg blir fortsatt kvalm av å tenke på det.
Det er jo vanskelig å få tak i Grandis i Sør Amerika (og det var hjørnesteinen i kostholdet mitt på den tiden), så noen utfordringer ble det jo.
Degosen prøvde seg på nasjonalretten - en hamster - med pommes frites. Jeg styrte unna. Vi var på et marked - der disse ble solgt levende - hundrevis av gnagere som spant rundt inne i et nett. Det ble litt mye. Selv for en gammal revefarmer som meg. Torghandleren solgte dem levende eller nyslakta. Han hadde en hammer til å ekspedere dem med.
Jeg var kanskje forsiktig med maten, men jeg drakk ganske mye Pisco - det lokale brennevinet - og det smakte som fløyel.
Og så var det ei fantastisk matbule i Cusco, hvor vi åt frokost hver dag. Nypressa juice og egg og kaffe. Og kanskje en milliard sigaretter.
Men det jeg husker best fra turen er ei amerikansk dame som står og tuter under et bøgeblikkstak mens regnet pøser ned. Mannen prøver å trøste henne. Det er kanskje fjorten timer igjen å gå til Macchu picchu. Sherpaen deres jogger opp stien med en diger plasttrukket bylt på ryggen. Kopper og kar og tepper.
Degosen og jeg står i hver vår fjellrevenjakke i regnet. Han bærer teltet. For han er yngst.
Kommentarer
Jeg har en aversjon mot at ting skal fremstilles så eksklusivt og perfekt hele tiden.
Men det var kjekt ja, sjølv om me var to plommetjuar frå bygda litt for langt ute i den store verden.