De sier at det er så fint vær på Sørlandet

Det var duket for den årlige samlinga av klanen på sørlandet. Klanen er stor, og vokser fortsatt. Når vi er i ei hytte, alle på en gang, er det som om veggene buler ut på midten, som i en donaldfilm fra 60-tallet.

Rållså og ungene og jeg dro nedover rundt ett på Fredagen, akkurat i det veiene begynte å tetnes til. Stemningen var jevnt over god. Vi har blitt flinkere til å reise sammen. Vi vet hva det går i, og særlig Endre og jeg liker at ting er noenlunde forutsigbart.
Først svingte vi innom et verksted for å få skifta ei lyspære. Det kosta tre hundre spenn. Det er dyrt å være upraktisk anlagt.
Rållså hadde lånt noen plater på biblioteket (hurra for folkebiblioteket!), og det er en fin måte å få tiden til å gå på når man er fem år og har tre timer i bil å slå ihjel.

Vi stoppa på Bens' Cafe. Spiste brødskivene våre ved bordet utenfor bensinstasjonen. Mata spurvene i grøfta som livnærte seg av  akkurat sånne som oss.
Blygrå skyer hang over alt det grønne. Lyden av dekk mot europaveien blanda seg med den fra rennende vann.

Vi trilla inn i Lyngdal sentrum utpå ettermiddagen, parkerte utenfor Rimi og handla mat, og så begynte den delen jeg liker minst som heter 'finne hytta'. Det lå riktignok en veibeskrivelse på facebook, det gikk fint å følge den. Helt til den delen på slutten der det sto: SÅ KOMMER DU TIL TO BOMMER - HOLD TIL VENSTRE IGJENNOM BEGGE BOMMENE.

Vi fant èn. Den var låst. I følge Rållså skulle nøklene til herligheten ligge i en kasse i et utbygg utenfor hytta, men jeg så ingen hytte. Vi var midt inne i en irrgrønn, magisk sørlandsskog og det regnet. Jeg meldte meg frivillig til å lete etter nøklene, så kunne jeg røyke også, komme meg ut av bilen. Det skulle bare være 200 meter. Jeg etterlot bilen med kjæreste og unger og motoren i gang og varmeapparatet på. Skritta nedover en skogsvei. Så ingenting som lignet ei hytte.

Jeg gikk ned til sjøen. Havet. Kjente suget i brystet, men jeg så fortsatt ingen hytte. Og han jeg lånte augnamålet av da jeg var fjorten kunne sikkert ha fortalt meg at jeg hadde gått mer enn tohundre meter, men jeg fortsatte likevel. Det skvusjet og skvasjet under skoene mine, og da jeg hadde kommet helt til enden på veien, forbi et gammelt festningsverk, tenkte jeg at det kanskje var sånn at jeg ikke hadde leita nøye nok etter den avkjørselen til hytta som skulle ligge på venstre side av veien. Det gikk en sti med provisoriske trapper av tre opp en bratt skråning. Jeg gikk opp dit, tung i beina, og nå økte regnet på for alvor. Det var ingen tegn til sivilisasjon der. Det lukta søtlig fra lyngen. Til slutt forsvant stien også, så jeg bestemte meg for å prøve å finne bilen. Eller først veien, uten å gå tilbake.
Det gikk fint. Gjengen satt fortsatt i bilen. Viskerene dro vanndråpene av ruta. Jeg satte meg inn.

Vi hadde lest feil i instruksjonene. Nøklene var ved postkassestativet. Vi måtte snu og kjøre ei mil tilbake. Tålmodigheten til de bak begynte å gå tom. Og de framme var også på reservetank. Det var småampert og det dogga på rutene.

Me får prøva opp der, sa jeg da vi var tilbake ved bommen, og pekte på en annen grusvei som steig oppover på venstre hånd. Og der var det riktignok hytter. Store, brunbeisede bygninger på begge sider av veien.



Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Hits for kids.

Midt i hjerta