Leir
Det første du ser er en sandvolleyballbane.
Det var det hun hadde sagt, hun som leide ut hytta, og der lå den, selv om 'hytte' kanskje ikke var en passende beskrivelse etter nøktern Ryfylksk målestokk.
Det var et svært bygg, med utsikt til svømmebassenget fra kjøkkenet. Det forjettede svømmebassenget. Ungene var überbegeistra, fløy rundt på oppdagelsesferd i alle rom mens de ropte at alt var så fint og stort og perfekt.
Jeg elsker dem for positiviteten deres, for deres evne til å la seg begeistre og spontant hyle ut i fryd. Det har de ikke etter meg.
Mens jeg bar inn maten og klærne og sengtøyet, kom lillebror og hans gjeng, og Frekkesen og hennes gjeng, og det hersket en slags leirskoleaktig forventning over stedet.
Søskenbarna fant hverandre, plukka opp tråden fra forrige gang de hang sammen. Jeg fant rommet vårt, la på sengene, avbrutt med jevne mellomrom av Endre som hadde oppdaga noe han måtte vise meg.
Det drøyde med Bergljot og hennes gjeng, og siden hun og jeg har gener fra samme treet, så gikk mine antagelser i retning av at de rota rundt. De også.
Og etter en stund ringte Frekkesens telefon, og det jeg trodde hadde skjedd, og det var litt temperatur der, men vi sendte vår bror (ex - pissemauren og kjentmannen) for å finne og lede dem til det forjettede land.
Stifinner, Hjortefot og Buffalo Bill
De fant en sti hvor de andre gikk vill
Men når det en gang gikk illle med dem
Var Davy på pletten og loset dem hjem
I mens nøt jeg selskapet fra hans drøyt 1 år gamle datter. Full av kraft og ønske om å kommunisere med omgivelsene.
Jeg tenker at det er synd at de ikke bor nærmere maurtua.
Alle finner etterhvert sine respektive soverom. Bergljot og gjengen hennes ankommer. Litt mutte til å begynne med, men det løser seg opp etterhvert.
Vegar lager Pizza til alle sammen. Lyset tennes i de tusen ipader. Jeg hater de fordømte greiene. Det skinner i en og annen telefon også. Blant annet min, men heldigvis er det ikke så god dekning.
Ungene spiser først, fine gjengen side om side ved bordet. Neste generasjon Dvergbøy smattende, leende, småkranglende.
Vi foreldrene sirklende rundt bordet som et slags tjenerskap. Men med myndige formaninger om å sitte ved bordet til alle har spist opp, og å takke Onkel Vegar for maten og tørke seg rundt snuden,truden, snakketøyet, kjeften, moen, tranten. Eller bare munnen. Når de er ferdige.
Jeg savner far.
Det var det hun hadde sagt, hun som leide ut hytta, og der lå den, selv om 'hytte' kanskje ikke var en passende beskrivelse etter nøktern Ryfylksk målestokk.
Det var et svært bygg, med utsikt til svømmebassenget fra kjøkkenet. Det forjettede svømmebassenget. Ungene var überbegeistra, fløy rundt på oppdagelsesferd i alle rom mens de ropte at alt var så fint og stort og perfekt.
Jeg elsker dem for positiviteten deres, for deres evne til å la seg begeistre og spontant hyle ut i fryd. Det har de ikke etter meg.
Mens jeg bar inn maten og klærne og sengtøyet, kom lillebror og hans gjeng, og Frekkesen og hennes gjeng, og det hersket en slags leirskoleaktig forventning over stedet.
Søskenbarna fant hverandre, plukka opp tråden fra forrige gang de hang sammen. Jeg fant rommet vårt, la på sengene, avbrutt med jevne mellomrom av Endre som hadde oppdaga noe han måtte vise meg.
Det drøyde med Bergljot og hennes gjeng, og siden hun og jeg har gener fra samme treet, så gikk mine antagelser i retning av at de rota rundt. De også.
Og etter en stund ringte Frekkesens telefon, og det jeg trodde hadde skjedd, og det var litt temperatur der, men vi sendte vår bror (ex - pissemauren og kjentmannen) for å finne og lede dem til det forjettede land.
Stifinner, Hjortefot og Buffalo Bill
De fant en sti hvor de andre gikk vill
Men når det en gang gikk illle med dem
Var Davy på pletten og loset dem hjem
I mens nøt jeg selskapet fra hans drøyt 1 år gamle datter. Full av kraft og ønske om å kommunisere med omgivelsene.
Jeg tenker at det er synd at de ikke bor nærmere maurtua.
Alle finner etterhvert sine respektive soverom. Bergljot og gjengen hennes ankommer. Litt mutte til å begynne med, men det løser seg opp etterhvert.
Vegar lager Pizza til alle sammen. Lyset tennes i de tusen ipader. Jeg hater de fordømte greiene. Det skinner i en og annen telefon også. Blant annet min, men heldigvis er det ikke så god dekning.
Ungene spiser først, fine gjengen side om side ved bordet. Neste generasjon Dvergbøy smattende, leende, småkranglende.
Vi foreldrene sirklende rundt bordet som et slags tjenerskap. Men med myndige formaninger om å sitte ved bordet til alle har spist opp, og å takke Onkel Vegar for maten og tørke seg rundt snuden,truden, snakketøyet, kjeften, moen, tranten. Eller bare munnen. Når de er ferdige.
Jeg savner far.
Kommentarer