Family Matters
Inne på kjøpesenteret, som er av glass og stål, med en diger parkeringsplass rundt, finner jeg noen av ungene og noen av de voksne.
Det er et slags lekerom under trappa, og der henger Ingrid i klatreveggen mens hun roper begeistret til alle i nærheten Se på meg! Eg e i klatreveggen!
Endre er med Rållså i en eller annen butikk hvor de selger leker, og de leter etter en liten ting som han skulle få, men han sliter med å bestemme seg. En av ungene slår seg i munnen og hyler høyt i smerte og Ninni og jeg prøver å trøste, og det renner litt blod fra munnen hennes, men heldigvis har det ikke røket noen tenner. Ei kledelig lita snusleppe blir resultatet.
Jeg vet ikke hvor lenge vi er der inne, men plassen begynner å tømmes for folk, og klokka er vel fem eller seks når vi får alle på plass i bilene og setter kursen tilbake til det enorme huset i den våte skogen. Det viser seg at det har vært en ganske offensiv handling av fødselsdagspresanger, for det er så lenge siden vi har sett hverandre, så det er en hel haug med unger som har fylt året i mellomtiden. Selv synes jeg det er Fåkkt åpp, som Silje Salomonsen sier i Mongoland eller er det Pia Tjelta? Det betyr uansett ikke noe om den og den ikke har kjøpt presang til den og den. Vi drukner i plast og utstyr og Barbiedokker og legoklosser.
Jeg biter det i meg for ikke å vise meg som den gretne gamle gubben jeg er.
Hvis man ikke vil være med på forbrukerkarusellen, så må man flytte ut i skogen. Til en plass uten fjernsyn og mobildekning.
Men ungene synes selvsagt at presanger er topp.
Det har snart gått to uker siden turen, så jeg husker ikke så detaljert lenger. Jeg husker at det fløt av gavepapir og unger og skåler med lørdagsgodt, og at det var noe som samla ungene rundt skjermen.
Jeg husker ingenting av legginga.
Det som henger igjen som Lørdagens store høydepunkt er kortspillinga på kvelden. Det er idioten igjen. Alle søsknene mine er med. Det er godt trøkk, frekke finter og rotting, Frekkesen og Dagobert gir Bergljot dårligere kort enn hun fikk i utgangspunktet, når hun ser bort et lite øyeblikk. Jeg sladrer. De nekter.
Herlig stemning. I sofaen sitter Ninni og mor og fniser. Det er fint.
Dagobert har jeg jo aldri spilt kort med, siden han er såpass mye yngre enn meg, men de andre to, derimot.. Jeg kjenner igjen reaksjonsmønstrene deres. Dagobert har liksom vokst inn i flokken, tenker jeg. Han var en liten tass. Men nå er han en diger tass. Med unge og hus og samboer og alt.
Jeg nekter å fylle opp Bergljots vinglass. Hun blir snurt, men bare bittelitt. Det hoster fortsatt spredt fra andre etasje.
Det er et slags lekerom under trappa, og der henger Ingrid i klatreveggen mens hun roper begeistret til alle i nærheten Se på meg! Eg e i klatreveggen!
Endre er med Rållså i en eller annen butikk hvor de selger leker, og de leter etter en liten ting som han skulle få, men han sliter med å bestemme seg. En av ungene slår seg i munnen og hyler høyt i smerte og Ninni og jeg prøver å trøste, og det renner litt blod fra munnen hennes, men heldigvis har det ikke røket noen tenner. Ei kledelig lita snusleppe blir resultatet.
Jeg vet ikke hvor lenge vi er der inne, men plassen begynner å tømmes for folk, og klokka er vel fem eller seks når vi får alle på plass i bilene og setter kursen tilbake til det enorme huset i den våte skogen. Det viser seg at det har vært en ganske offensiv handling av fødselsdagspresanger, for det er så lenge siden vi har sett hverandre, så det er en hel haug med unger som har fylt året i mellomtiden. Selv synes jeg det er Fåkkt åpp, som Silje Salomonsen sier i Mongoland eller er det Pia Tjelta? Det betyr uansett ikke noe om den og den ikke har kjøpt presang til den og den. Vi drukner i plast og utstyr og Barbiedokker og legoklosser.
Jeg biter det i meg for ikke å vise meg som den gretne gamle gubben jeg er.
Hvis man ikke vil være med på forbrukerkarusellen, så må man flytte ut i skogen. Til en plass uten fjernsyn og mobildekning.
Men ungene synes selvsagt at presanger er topp.
Det har snart gått to uker siden turen, så jeg husker ikke så detaljert lenger. Jeg husker at det fløt av gavepapir og unger og skåler med lørdagsgodt, og at det var noe som samla ungene rundt skjermen.
Jeg husker ingenting av legginga.
Det som henger igjen som Lørdagens store høydepunkt er kortspillinga på kvelden. Det er idioten igjen. Alle søsknene mine er med. Det er godt trøkk, frekke finter og rotting, Frekkesen og Dagobert gir Bergljot dårligere kort enn hun fikk i utgangspunktet, når hun ser bort et lite øyeblikk. Jeg sladrer. De nekter.
Herlig stemning. I sofaen sitter Ninni og mor og fniser. Det er fint.
Dagobert har jeg jo aldri spilt kort med, siden han er såpass mye yngre enn meg, men de andre to, derimot.. Jeg kjenner igjen reaksjonsmønstrene deres. Dagobert har liksom vokst inn i flokken, tenker jeg. Han var en liten tass. Men nå er han en diger tass. Med unge og hus og samboer og alt.
Jeg nekter å fylle opp Bergljots vinglass. Hun blir snurt, men bare bittelitt. Det hoster fortsatt spredt fra andre etasje.
Kommentarer