Sofaligaen 2
Rållså la som sagt sofaen vår ut på finn, slik at vi skulle slippe å dra den med over fjorden igjen når vi skulle flytte til byen.
Da skulle vi kjøpe en ny. Som tidligere antydet, hadde jeg ikke noe tro på at noen ville kjøpe den, så jeg lot henne styre på: rensing og vasking og bilde og annonse. Alt foran mine ironisk hevede øyenbryn.
Det gikk ikke mange dagene før hun fikk tilslag. Og det var 3 måneder til vi skulle flytte, og så kom det et par i slutten av femtiåra, og den frekke dama som var kjøper prøvde å prute, men Rållså sto på sitt, og gubben hennes og jeg bar den ned på hengeren hans og surra den fast, og der dro den, for å bli møbel i ei hytte i nærheten av en golfbane, og jeg tenkte at de bare skulle ha visst.
Rållså henta en skumgummimadrass, la den der sofaen hadde stått, og fylte på med puter, og siden vi var så alternative på den tiden (vi hadde kvitta oss med fjernsynet, vi så bare nett-tv på en liten laptop), kan man nesten si at stua vår kunne ha vært brukt i foreksempel Trainspotting. Ihvertfall hvis vi hadde persiennene nede. Men med leker i plast istedenfor sprøyter og sigaretter.
Livskvaliteten var betydelig forringet for min del. Jeg tror stusselig er det ordet som best dekker følelesen.
Javel.
Og når de så var kommet ned
kvirrevirrevitt bombom
så sa den andre : hør min venn
kvirrevirrevitt bombom
Skal vi ikke klatre opp igjen?
Kvirrevirrevirrevirrevitt bombom
...
Vi flytta tilbake til byen, og det har jeg aldri angra på. Å slippe pendlinga var èn ting. Kortere vei til jobb og sånn.
Men det er noe med at her driter folk i hvem du er. Du MÅ ikke snakke med noen. Du kan gå rett forbi dem. Det er mindre plass, men likevel friere.
Jeg trenger ikke forklare det. Eller forsvare det. Det er bare sånn det kjennes.
Sånn koga eg.
Rållså kjøpte ny sofa. Eller hun kjøpte to. En toseter og en treseter. I lys beige. Jeg var minimalt involvert i prossessen, skeptisk til fargen, men enig i at det ble for prangende å ha begge, så vi solgte den ene.
Jeg vet ikke hvor lenge det er siden. kanskje halvannet år, og ja - den ER for lys, og ja, den røyter fjær, og javisst har et par av glidelåsene røket, og nå er det igang en kampanje for å erstatte den med en ny, penere og romsligere sofa, men det eneste argumentet som kan rikke meg er at den vi har er brukt opp, men det er den ikke.
Når den er DØD kan vi kjøpe en ny.
Da skulle vi kjøpe en ny. Som tidligere antydet, hadde jeg ikke noe tro på at noen ville kjøpe den, så jeg lot henne styre på: rensing og vasking og bilde og annonse. Alt foran mine ironisk hevede øyenbryn.
Det gikk ikke mange dagene før hun fikk tilslag. Og det var 3 måneder til vi skulle flytte, og så kom det et par i slutten av femtiåra, og den frekke dama som var kjøper prøvde å prute, men Rållså sto på sitt, og gubben hennes og jeg bar den ned på hengeren hans og surra den fast, og der dro den, for å bli møbel i ei hytte i nærheten av en golfbane, og jeg tenkte at de bare skulle ha visst.
Rållså henta en skumgummimadrass, la den der sofaen hadde stått, og fylte på med puter, og siden vi var så alternative på den tiden (vi hadde kvitta oss med fjernsynet, vi så bare nett-tv på en liten laptop), kan man nesten si at stua vår kunne ha vært brukt i foreksempel Trainspotting. Ihvertfall hvis vi hadde persiennene nede. Men med leker i plast istedenfor sprøyter og sigaretter.
Livskvaliteten var betydelig forringet for min del. Jeg tror stusselig er det ordet som best dekker følelesen.
Javel.
Og når de så var kommet ned
kvirrevirrevitt bombom
så sa den andre : hør min venn
kvirrevirrevitt bombom
Skal vi ikke klatre opp igjen?
Kvirrevirrevirrevirrevitt bombom
...
Vi flytta tilbake til byen, og det har jeg aldri angra på. Å slippe pendlinga var èn ting. Kortere vei til jobb og sånn.
Men det er noe med at her driter folk i hvem du er. Du MÅ ikke snakke med noen. Du kan gå rett forbi dem. Det er mindre plass, men likevel friere.
Jeg trenger ikke forklare det. Eller forsvare det. Det er bare sånn det kjennes.
Sånn koga eg.
Rållså kjøpte ny sofa. Eller hun kjøpte to. En toseter og en treseter. I lys beige. Jeg var minimalt involvert i prossessen, skeptisk til fargen, men enig i at det ble for prangende å ha begge, så vi solgte den ene.
Jeg vet ikke hvor lenge det er siden. kanskje halvannet år, og ja - den ER for lys, og ja, den røyter fjær, og javisst har et par av glidelåsene røket, og nå er det igang en kampanje for å erstatte den med en ny, penere og romsligere sofa, men det eneste argumentet som kan rikke meg er at den vi har er brukt opp, men det er den ikke.
Når den er DØD kan vi kjøpe en ny.
Kommentarer