Sofaligaen
Sofaslitere.
Sofavelgere.
De fleste tilnavn som brukes om sofabrukere hinter om passivitet og giddeløshet.
jeg kom riktignok bare på to.
Hjemme hos oss er det Rållså som er mest opptatt av interiør. Det er hun som tenker ut Løsningene, gjør innkjøpene og har meninger om hva som trengs.
Det kan nok høres rart ut for noen, men for meg dreier 90% av interiørinteressen seg om funksjonalitet. De siste ti er fordelt på komfort og pris.
Jeg vil gjerne ha det fint rundt meg, men det er ikke noe jeg bruker tid på.
Virk! Virk. Det eldgamle mantraet
Jeg er gammeldags i den forstand at jeg gjerne vil at gjenstander skal vare. Slik at man slipper å kaste for mye eller druknes i tingene.
Jeg er helt klart i utakt med tiden vi lever i. Billig drit og skiftende trender gjør at folk kjøper, bærer inn, bærer ut, og stuer og kaster i et vanvittig tempo.
Mange ser ikke hvor ille det er før de skal flytte.
Det var Rållså som kjøpte min forrige sofa. Jeg sier min fordi det var mens jeg bodde i Rarehuset. Jeg hadde to store, grønne lenestoler med oppheisbar krakk foran. Jeg sier jeg fordi det var jeg som bodde der mesteparten av tiden.
De var helt topp, disse stolene, men en smule usosiale. Og så hadde jeg vel penger en gang, og da spurte Rållså om jeg ikke ville kjøpe sofa, så kunne hun gjøre det praktiske. Dette er måten vi har gjort det på senere også.'
Vi endte opp med en svær, mørkeblå flåte av en sofa, med en (skulle det vise seg) ubrukelig sjeselong-del i det ene hjørnet. Jeg digga sofaen min. Brukte mye tid der. Den kosta 12-15 tusen kroner. Den var med på lasset da vi flytta til Rekkefaret, der sto den - som et naturlig samlingssted i stua. Det var der vi måtte sette oss ned og ta en pust i bakken lille julaften 2008, da vi akkurat hadde fått vite at vi skulle ha tvillinger. Og ned ble opp og opp ble ned og livet aldri mer det samme. Da ungene kom ble den kommandosentral for både lek og hvile. Den ble riktignok flekkete, mindre fin.
Men alle vet at småbarn griser. Vi har noen nydelige bilder av meg og Endre, hvor han hviler tungt mot brystkassen min. Han kunne liksom aldri komme nær nok.
Og så bodde vi der i enda et år, før vi pakka snippeska og jeg sleit sofaen ned alle trappene fra fjerde etasje, oppi sauetilhengeren til far, og inn til Jørpeland. Det var vel etter at vi hadde bodd der i to år, at vi bestemte oss for å flytte tilbake igjen til byen.
Det satt to katter på et bord
kvirrevirrevitt bombom
så sa den ene: hør min venn
kvirrevirrevitt bombom
Det var vel da vi kjøpte leilighet i byen at Rållså foreslo at vi skulle selge vår utgulpa sofa på finn.
Jeg var helt sikker på at ingen ville kjøpe, det var vel hovedårsaken til at jeg samtykket, men det skulle jeg visst bli blå for.
fortsettelse følger.
Sofavelgere.
De fleste tilnavn som brukes om sofabrukere hinter om passivitet og giddeløshet.
jeg kom riktignok bare på to.
Hjemme hos oss er det Rållså som er mest opptatt av interiør. Det er hun som tenker ut Løsningene, gjør innkjøpene og har meninger om hva som trengs.
Det kan nok høres rart ut for noen, men for meg dreier 90% av interiørinteressen seg om funksjonalitet. De siste ti er fordelt på komfort og pris.
Jeg vil gjerne ha det fint rundt meg, men det er ikke noe jeg bruker tid på.
Virk! Virk. Det eldgamle mantraet
Jeg er gammeldags i den forstand at jeg gjerne vil at gjenstander skal vare. Slik at man slipper å kaste for mye eller druknes i tingene.
Jeg er helt klart i utakt med tiden vi lever i. Billig drit og skiftende trender gjør at folk kjøper, bærer inn, bærer ut, og stuer og kaster i et vanvittig tempo.
Mange ser ikke hvor ille det er før de skal flytte.
Det var Rållså som kjøpte min forrige sofa. Jeg sier min fordi det var mens jeg bodde i Rarehuset. Jeg hadde to store, grønne lenestoler med oppheisbar krakk foran. Jeg sier jeg fordi det var jeg som bodde der mesteparten av tiden.
De var helt topp, disse stolene, men en smule usosiale. Og så hadde jeg vel penger en gang, og da spurte Rållså om jeg ikke ville kjøpe sofa, så kunne hun gjøre det praktiske. Dette er måten vi har gjort det på senere også.'
Vi endte opp med en svær, mørkeblå flåte av en sofa, med en (skulle det vise seg) ubrukelig sjeselong-del i det ene hjørnet. Jeg digga sofaen min. Brukte mye tid der. Den kosta 12-15 tusen kroner. Den var med på lasset da vi flytta til Rekkefaret, der sto den - som et naturlig samlingssted i stua. Det var der vi måtte sette oss ned og ta en pust i bakken lille julaften 2008, da vi akkurat hadde fått vite at vi skulle ha tvillinger. Og ned ble opp og opp ble ned og livet aldri mer det samme. Da ungene kom ble den kommandosentral for både lek og hvile. Den ble riktignok flekkete, mindre fin.
Men alle vet at småbarn griser. Vi har noen nydelige bilder av meg og Endre, hvor han hviler tungt mot brystkassen min. Han kunne liksom aldri komme nær nok.
Og så bodde vi der i enda et år, før vi pakka snippeska og jeg sleit sofaen ned alle trappene fra fjerde etasje, oppi sauetilhengeren til far, og inn til Jørpeland. Det var vel etter at vi hadde bodd der i to år, at vi bestemte oss for å flytte tilbake igjen til byen.
Det satt to katter på et bord
kvirrevirrevitt bombom
så sa den ene: hør min venn
kvirrevirrevitt bombom
Det var vel da vi kjøpte leilighet i byen at Rållså foreslo at vi skulle selge vår utgulpa sofa på finn.
Jeg var helt sikker på at ingen ville kjøpe, det var vel hovedårsaken til at jeg samtykket, men det skulle jeg visst bli blå for.
fortsettelse følger.
Kommentarer