And THEN some
Ja, det var den autografsessionen.
I kjølvannet av en plateutgivelse som igjen var i kjølvannet av bombinga av World Trade Center, vanka det en tur til Sør-Amerika.
Først en lang Europaturnè med 3 andre band, et norsk alternativmetal-band, et Svensk vikingmetalband og et gresk Blackmetal-band.
Og så oss på toppen av plakaten. Igjennom Tyskland, Nederland, Tyskland, Belgia, Tyskland, Sveits, Tyskland, Italia Tyskland, Frankrike og ja, Tyskland.
Rålls og musikk i relativ kaotisk forening. Bra greier. Men det jeg gleda meg til var Sør-Amerika.
2 giger. Den første i Sao Paolo, Brasil. Den neste i Santiago de Chile.
Jeg hadde jo ingen anelse om hva som ventet meg. Kumpanene mine hadde vært i Mexico året før, men de visste jo ikke de heller.
Det er ugler i mosen når noen har råd til å betale 8 mennesker med fly rundt halve kloden for å gjøre 1+1 spillejobb.
Sjefsugla kan ha vært en eller annen lokal platepamp i samba-landet. Men jeg var ikke særlig opphengt i økonomi på den tiden. Pils likte jeg derimot kjempegodt. Vi stilte ingen spørsmål.
Sao Paolo er en stor by. Stor, eksos-stinkende og dirrende og ørten millioner innbyggere. Omtrent så langt vekk fra Hjelmeland som det er mulig å komme, både på den og den måten.
For oss var det en stor fest. Livet var en fest
Jeg elska bandkameratene mine. Ok, så kunne jeg klart meg fint uten å se trynene deres på slutten av den fem uker lange bussturen, og det var helt sikkert gjensidig. Men jeg elsket dem. Mer enn mine egne søsken. Eller ihvertfall like mye.
Jeg elsker dem fortsatt, kjenner jeg.
På flyplassen møtte vi fans og representanter for arrangøren.
Og så ble vi kjørt til hotellet, og på et eller annet punkt skulle vi altså gjøre en autograf-session på en eller annen pub, og noen av oss var allerede påseilte, og vi ble satt ned bak et langt bord, og forbi oss seig ei lang, ei endeløs rekke med henrykte mennesker i tung sort sminke og flagrende gevanter.
Jeg vet ikke hvilke forestillinger de har om det Nordiske, noen av disse Metallfansa fra Sør-Amerika. Kanskje de ser musikere fra Skandinavia som blonde guder, eller Vikinger, eller andre slags fantasifigurer.
Det jeg er helt sikker på er at deres forestillinger var helt ulike de vi hadde selv. Du måtte være kjernevelger til Fremskrittspartiet for å matche deres syn.
Men der satt vi altså, i blitsregnet med hver vår tusj og skrev autografer på cd-plater, på t-skjorter, på armer, på plakater, på billetter, på dolker og flagg og små papirlapper.
Can I take picture with you?
Picture, please?
Can you write to Arianna? No, two N-s.
Plateselskapsfolka sørga for at køen var i bevegelse. Candy og jeg satt og fniste i buret vårt. han laga streken over Øene mine.
Det ligger et lite land
like utenfor Kristiansand.
Her fins det både leker og dyr,
men først vil vi se en gøyal fyr.
Her kommer Julius som alle vil se.
Han svinger seg i toppen av et tre.
Vi hører han og vet han er på vei,
åh, Julius, vi venter på deg.
Det var èn fyr som fikk epilepsianfall av blitzen. Han gikk i bakken mens skummet sto rundt kjeften på ham.
Jeg fikk summetone i hele kroppen. Som om jeg ble dradd ut av rållsemoduset. Men heldigvis fikk han hjelp.
Etter to eller tre timer viste køen ingen tegn til å ende. Det ble tatt en avgjørelse om at vi måtte runde av. Det tok jo aldri slutt. Da de som fortsatt sto i kø skjønte hva som var i ferd med å skje, ropte de ukvemsord på Portugisisk etter oss.
Jeg kjente igjen noen engelske også, mens vi ble hjulpet ut mot minibussen:
FUCK YOU! FUCK YOU, TRISTITIA!
Jah, tenkte jeg. And THEN some.
I kjølvannet av en plateutgivelse som igjen var i kjølvannet av bombinga av World Trade Center, vanka det en tur til Sør-Amerika.
Først en lang Europaturnè med 3 andre band, et norsk alternativmetal-band, et Svensk vikingmetalband og et gresk Blackmetal-band.
Og så oss på toppen av plakaten. Igjennom Tyskland, Nederland, Tyskland, Belgia, Tyskland, Sveits, Tyskland, Italia Tyskland, Frankrike og ja, Tyskland.
Rålls og musikk i relativ kaotisk forening. Bra greier. Men det jeg gleda meg til var Sør-Amerika.
2 giger. Den første i Sao Paolo, Brasil. Den neste i Santiago de Chile.
Jeg hadde jo ingen anelse om hva som ventet meg. Kumpanene mine hadde vært i Mexico året før, men de visste jo ikke de heller.
Det er ugler i mosen når noen har råd til å betale 8 mennesker med fly rundt halve kloden for å gjøre 1+1 spillejobb.
Sjefsugla kan ha vært en eller annen lokal platepamp i samba-landet. Men jeg var ikke særlig opphengt i økonomi på den tiden. Pils likte jeg derimot kjempegodt. Vi stilte ingen spørsmål.
Sao Paolo er en stor by. Stor, eksos-stinkende og dirrende og ørten millioner innbyggere. Omtrent så langt vekk fra Hjelmeland som det er mulig å komme, både på den og den måten.
For oss var det en stor fest. Livet var en fest
Jeg elska bandkameratene mine. Ok, så kunne jeg klart meg fint uten å se trynene deres på slutten av den fem uker lange bussturen, og det var helt sikkert gjensidig. Men jeg elsket dem. Mer enn mine egne søsken. Eller ihvertfall like mye.
Jeg elsker dem fortsatt, kjenner jeg.
På flyplassen møtte vi fans og representanter for arrangøren.
Og så ble vi kjørt til hotellet, og på et eller annet punkt skulle vi altså gjøre en autograf-session på en eller annen pub, og noen av oss var allerede påseilte, og vi ble satt ned bak et langt bord, og forbi oss seig ei lang, ei endeløs rekke med henrykte mennesker i tung sort sminke og flagrende gevanter.
Jeg vet ikke hvilke forestillinger de har om det Nordiske, noen av disse Metallfansa fra Sør-Amerika. Kanskje de ser musikere fra Skandinavia som blonde guder, eller Vikinger, eller andre slags fantasifigurer.
Det jeg er helt sikker på er at deres forestillinger var helt ulike de vi hadde selv. Du måtte være kjernevelger til Fremskrittspartiet for å matche deres syn.
Men der satt vi altså, i blitsregnet med hver vår tusj og skrev autografer på cd-plater, på t-skjorter, på armer, på plakater, på billetter, på dolker og flagg og små papirlapper.
Can I take picture with you?
Picture, please?
Can you write to Arianna? No, two N-s.
Plateselskapsfolka sørga for at køen var i bevegelse. Candy og jeg satt og fniste i buret vårt. han laga streken over Øene mine.
Det ligger et lite land
like utenfor Kristiansand.
Her fins det både leker og dyr,
men først vil vi se en gøyal fyr.
Her kommer Julius som alle vil se.
Han svinger seg i toppen av et tre.
Vi hører han og vet han er på vei,
åh, Julius, vi venter på deg.
Det var èn fyr som fikk epilepsianfall av blitzen. Han gikk i bakken mens skummet sto rundt kjeften på ham.
Jeg fikk summetone i hele kroppen. Som om jeg ble dradd ut av rållsemoduset. Men heldigvis fikk han hjelp.
Etter to eller tre timer viste køen ingen tegn til å ende. Det ble tatt en avgjørelse om at vi måtte runde av. Det tok jo aldri slutt. Da de som fortsatt sto i kø skjønte hva som var i ferd med å skje, ropte de ukvemsord på Portugisisk etter oss.
Jeg kjente igjen noen engelske også, mens vi ble hjulpet ut mot minibussen:
FUCK YOU! FUCK YOU, TRISTITIA!
Jah, tenkte jeg. And THEN some.
Kommentarer