Beklager at jeg høres ut som Kine Hellebust

-
Jeg vet ikke.
Jeg vet ikke om man blir smartere og smartere jo eldre man blir.  Det kjennes ikke sånn.
Det kommer vel an på.
Man KAN vel mer.  Man har tross alt holdt seg flytende i noen år. Man lever, som det sies.
Når det er sagt, så er det ikke akkurat trylling å holde seg i live her på toppen av overfloden.
Man trenger ikke være særlig smart.
Jeg kjenner på denne sosiale samvittigheten. På muren jeg har bygget rundt oss for å beskytte oss fra andre menneskers lidelser. Jeg er redd for hva som vil skje
Hvis eller når slusene brister. Jeg har valgt å synke i meg selv heller enn å hjelpe andre. Da jeg var ung brant jeg sterkere. Men jeg har aldri hatt et helhjertet engasjement for noen andre enn meg selv og mine.
Jeg vet ikke.
Men egentlig. Egentlig burde man bruke seg selv på å gjøre verden til et bedre sted for alle.

Beklager at jeg høres ut som Kine Hellebust.

Kommentarer

slangeleder sa…
Du er noe så skjelden som hel og ekte, Haren vår....
6:56 p.m.
Legg inn en kommentar

Populære innlegg fra denne bloggen

Hits for kids.

-
I MIDDELHAVET SARDINER SVØMMER - Å PUSKIDUSKI Å PUSKIDU - MEN I MITT HJERTE DER SVØMMER DU - Å PUSKIDUSKI Å PUSKIDU. IN MIDDELHAVSKI SARDINSKI SVIMMSKI - Å PUSKIDUSKI - Å PUSKIDU - MEN I MITT HJERTSKI DER SVIMSKI DUSKI - Å PUSKIDUSKI Å PUSKIDU. IN MITTELHAVET SARDINEN SCHWIMMEN - ACH PUSKIDUSKI ACH PUSKIDU - ABER IN MEIN HERTZ SCHWIMMST JA DU - ACH PUSKIDUSKI ACH PUSKIDU. IN MIDDELOCEAN SARDINES ARE SWIMMING - OH PUSKIDUSKI OH PUSKIDU - BUT IN MY HEART ARE SWIMMING YOU - OH PUSKIDUSKI OH PUSKIDU. Dette er Endre og Ingrid's soleklare favorittsang om dagen. Rållsings svinger på armene deres og ser dem inn i de bittesmå ansiktene mens hun synger og det synes de er så gøy at de knegger høyt.
Les mer

Løa i Tønnevik

-
Bilde
 Det er søndag kveld, finalen på ei hendelsesrik helg er på trappene. Jeg er i trappene jeg også, skulder til skulder med Jon Evil. Det er Sentrum scene i hovedstaden, lyset slukkes, Inn på scenen tusler 5-6 musikere og en mann i svart dress med skulderlangt grått hår og en naturlig autoritet. Det er Blixa Bargeld og hans Einstürzende Neubeuten. Det er kjærlighet mellom scene og sal. En kan merke sånt etter 40 år med konserter. Dette har hendt: Lørdag ettermiddag pakker vi instrumenter og utstyr i bil og tilhenger, og kjørt den drøye timen det tar å komme seg til Tønnevik, på Fister, i Hjelmeland kommune. Løa i Tønnevik er en relativt ny scene, plassert i naturskjønne omgivelser, et reint idealistisk prosjekt. Fantastiske folk, nydelige lokaler, med gode lydforhold.  Vi får hjelp til alt vi trenger og enda litt til, det er en lun stemning, mildt hektisk for alle utenom meg, som bare prøver å være tilgjengelig og ute av veien mellom ledninger, forsterkere, høyttalere og instrum...
Les mer