Sløyd

Ungene har en favorittsang om dagen, den er veldig aktuell, og i motsetning til mange andre viser av Prøysen, som har fantastiske tekster med middelmådige melodier, så flyter sangen bra her.

Og det var vesle Jensemann han strever dagen lang
Han snekrer på no spennende som snart skal bli presang
Nå er det bare kassebord, men gjett hva det skal bli?
Et sybor slik som mor vil ha med mange skuffer i

Det vil hun sikkert ha, da blir hun sikkert gla’
Og at det er en nyttig ting kan ingen komme fra.

Okei. Det er fem vers til. Ble litt drøyt å poste hele.

Da jeg var ti laget jeg en seilbåt i sløyden på barneskolen, under sløydlærerens kyndige ledelse. Sløydlæreren var forøvrig også skulestyrar, selvlært gymlærer, norsklærer, mattelærer, O-fagslærer , kristendomslærer ogsåvidere.

I sløyd var han dritgod, og hadde han ikke vært det så hadde det ikke blitt noen båt, for å si det sånn. For jeg var godt under middels.
Jeg begynte tidlig på høsten, med å hule ut en svær kubbe av tre. Jeg sto med gummiklubbe og stemjern og styrte 2 timer i uka.
Jeg husker lukta av furu, og den ganske gode stemninga som var i sløydtimene. De fleste av guttene elsket sløyd, de sto ivrig bøyd over de forskjellige prosjektene sine med verktøy og klosser tredd i sandpapir. Høvelspon på gulvet. Og i et hjørne sto jeg og banka og var lei og tenkte på cowboyer og Indianere.
Kanskje jeg tenkte på Prøysen også. Jeg gjør ihvertfall det nå. På at det han har tilført jula er nettopp lukta av skog og høvelflis. Samt at han har tona ned jesus-faktoren og smørt på en god  dæsj hedmarksdialekt, og jeg syns det funker som bare fy.

Jeg styrte med denne båten hele høsten, hulte ut lange fliser, til hoggjernet sklei igjennom bunnen og inn i høvelbenken, og Knut måtte lime med et vidunderlim som het Aralditt , og som lukta helt forferdelig. Og så ble vi enige om at  vi måtte legge et dekk på båten, slik at ingen kunne se hvor dårlig håndtverk den egentlig var (så slapp jeg å pusse også. På innsiden.). Vi laga mast og sånn pinne i baugen, dekk med dekksluke i, og  Hanne hjalp meg med å tegne og sy seil, og som tiåring var jeg fryktelig stolt over resultatet.
Og så var det tett oppunder jul, og jeg ville gi den til Morfar.
Morfar med det gode fanget, som satt der i stolen sin med de mørke solbrillene sine og luktet skråtobakk og var åtti år gammel og blind etter ei gruveulykke.

Morfar hadde vært møbelsnekker og var visstnok ekstremt handy før han mista synet. Jeg har et bestemt inntrykk av at alle menn av hans generasjon var det.

Jeg kan se hendene hans som føler seg langs det glattpussa skroget, hører stemmen hans som sier på en trønderdialekt som var ganske tjukk: Henne va no fin båt henne.
Og jeg var så stolt. Svulma nesten. For jeg likte godt å få skryt.

Morfar døde to år seinere, men Mormor hang båten opp til pynt ute i gangen, slik at alle som kom på besøk kunne beundre den. Og der hang den til Mormor forlot oss i 2003.
Nå står den her på kjøkkenet i Slaskamarkå. Oppå et skap. Da jeg åpna dekksluka første gang, fikk jeg en bekreftelse på at det var lurt å ha dekk på.
Og oppi båten lå en til/fra-lapp fra Julen 1980 der det sto Til Morfar fra Øysil.
Det var fint.