Skjærtil Tvitt 40 år
Den fysste gongen eg traff deg, så likte eg deg ikkje i det heila tatt. Sa Skjærtil til meg. Det har han sagt flere ganger.
Jeg pleier å si at det var gjensidig. Det var på ungdomsdans på Nissa, Skjærtil målte meg hånlig opp og ned og sa: E det litle Dvergbøyen som e ude å rege?
De ordene traff som et hammerslag i brystet. Hvem var den lille snørrvalpen? Og hvorfor var han så storsnutet? Hva hadde jeg gjort ham?
Det var vanskelig nok å leve i skyggen av en far som var såpass synlig, og som alle hadde en mening om, om det ikke skulle bli brukt mot meg på fest også.
Jeg skulle selvsagt ha svart med å kalle ham Litle Tvitten, som mor påpekte dagen etter, men jeg visste jo ikke hvem han var før dette.
Jeg svarte ingenting.
Ikke noe ideellt utgangspunkt for et vennskap, med andre ord. Men venner ble vi mot alle odds, svirebrødre i mange år.
Skjærtil er i besittelse av en helt unik varme. Han er morsom, lun, underfundig, og alle som har hatt den glede av å bli kjent med ham vet at han er en helt strålende mann å være sammen med.
Det har aldri vært noen vits i å diskutere politikk med Skjærtil, for han tror på vekst og utvikling og penger.
Jeg tror på fordeling og skatt på de rikeste og synes grådighet er det vemmeligste som fins.
For ordens skyld: Skjærtil er ikke grådig.
Det er ikke noen vits i å diskutere alternativ medisin med Tvitten, for han tror på soneterapi og naturmedisin og denslags. Han har tilogmed praktisert som fotsoneterapeut.
Jeg er uhyre skeptisk til slikt. Blodtypedietter og hvem som har assendenten i hva, eller evt. hvem.
Men disse ulikhetene har aldri vært til hinder for at T og jeg har hatt en ualmindelig god tone. Det går dypere enn politikk og religion og sånn.
Mange av de tingene vi har opplevd sammen egner seg ikke til publisering på nettet. Selv om vi er semianonyme. Noen historier HAR jeg allerede nedtegnet. Episoder jeg mener er innenfor. Det går like mange gjetord om Skjærtil som om Chuck Norris. Noen er sanne, andre ikke.
For nesten tyve år siden var Tvitt, Runar og jeg på vår første festival sammen. Den nå forlengst nedlagte Kalvøyafestivalen utenfor hovedstaden. I den anledning campet vi på en campingplass som het Bogstad camping, eller noe sånt. Vi reiste i Tvittens bittelille grå Peugot 205, vi bodde i tvittens bittelille mørkegrønne telt, som ironisk nok var av merket 'Trangia'.
Komforten var helt okay for mennesker i begynnelsen av tyveåra, men T mente likevel at vi skulle hatt noen campingstoler å sitte i.
Tidlig på morgenen den andre dagen, da vi stakk hodene ut av teltet, sto det tre orange plaststoler der. En gave, tenkte vi. Thi han er oppstanden.
Vi satte oss i sola, i stolene våre. Vi hadde det som grever. Kaldt øl. Varmt øl. Sigaretter.
Så sa Skjærtil: om dåkke ser dei danskane der oppe? Dei som ser litt sure ud, og ikkje har någen campingstolar?
Jo. Det gjorde vi saktens.
Det var da Skjærtil smilte dette forunderlige smilet sitt og sa: Det va dei eg stjal stolar av i går.
Denne opplysningen ble møtt med jubel fra hans medsammensvorne.
Vi satt en stund til, glemte hele greia. Til en fyr stoppet ved teltet vårt og spurte : Sidder i godt?
He?
Sidder i godt?
Jonei, vi kunne ikke klage.
Kan jei så få mine stole igen?
Og det kunne han.
Fin tur. Om enn relativt rølpa. Tvitt og jeg hadde en krangel på hjemveien, hvor jeg insinuerte at det var faren hans som hadde betalt for den lille peugoten.
Vi har kranglet litt ellers også. Om penger, ironisk nok. Og litt på grunn av sleivkjeften min.
Jeg regner Skjærtil for å være en av mine aller beste venner.
Kjære Skjærtil. Jeg er forferdelig glad i deg, du er ett av de fineste menneskene jeg kjenner.
Gratulerer med dagen.
Ø.
Jeg pleier å si at det var gjensidig. Det var på ungdomsdans på Nissa, Skjærtil målte meg hånlig opp og ned og sa: E det litle Dvergbøyen som e ude å rege?
De ordene traff som et hammerslag i brystet. Hvem var den lille snørrvalpen? Og hvorfor var han så storsnutet? Hva hadde jeg gjort ham?
Det var vanskelig nok å leve i skyggen av en far som var såpass synlig, og som alle hadde en mening om, om det ikke skulle bli brukt mot meg på fest også.
Jeg skulle selvsagt ha svart med å kalle ham Litle Tvitten, som mor påpekte dagen etter, men jeg visste jo ikke hvem han var før dette.
Jeg svarte ingenting.
Ikke noe ideellt utgangspunkt for et vennskap, med andre ord. Men venner ble vi mot alle odds, svirebrødre i mange år.
Skjærtil er i besittelse av en helt unik varme. Han er morsom, lun, underfundig, og alle som har hatt den glede av å bli kjent med ham vet at han er en helt strålende mann å være sammen med.
Det har aldri vært noen vits i å diskutere politikk med Skjærtil, for han tror på vekst og utvikling og penger.
Jeg tror på fordeling og skatt på de rikeste og synes grådighet er det vemmeligste som fins.
For ordens skyld: Skjærtil er ikke grådig.
Det er ikke noen vits i å diskutere alternativ medisin med Tvitten, for han tror på soneterapi og naturmedisin og denslags. Han har tilogmed praktisert som fotsoneterapeut.
Jeg er uhyre skeptisk til slikt. Blodtypedietter og hvem som har assendenten i hva, eller evt. hvem.
Men disse ulikhetene har aldri vært til hinder for at T og jeg har hatt en ualmindelig god tone. Det går dypere enn politikk og religion og sånn.
Mange av de tingene vi har opplevd sammen egner seg ikke til publisering på nettet. Selv om vi er semianonyme. Noen historier HAR jeg allerede nedtegnet. Episoder jeg mener er innenfor. Det går like mange gjetord om Skjærtil som om Chuck Norris. Noen er sanne, andre ikke.
For nesten tyve år siden var Tvitt, Runar og jeg på vår første festival sammen. Den nå forlengst nedlagte Kalvøyafestivalen utenfor hovedstaden. I den anledning campet vi på en campingplass som het Bogstad camping, eller noe sånt. Vi reiste i Tvittens bittelille grå Peugot 205, vi bodde i tvittens bittelille mørkegrønne telt, som ironisk nok var av merket 'Trangia'.
Komforten var helt okay for mennesker i begynnelsen av tyveåra, men T mente likevel at vi skulle hatt noen campingstoler å sitte i.
Tidlig på morgenen den andre dagen, da vi stakk hodene ut av teltet, sto det tre orange plaststoler der. En gave, tenkte vi. Thi han er oppstanden.
Vi satte oss i sola, i stolene våre. Vi hadde det som grever. Kaldt øl. Varmt øl. Sigaretter.
Så sa Skjærtil: om dåkke ser dei danskane der oppe? Dei som ser litt sure ud, og ikkje har någen campingstolar?
Jo. Det gjorde vi saktens.
Det var da Skjærtil smilte dette forunderlige smilet sitt og sa: Det va dei eg stjal stolar av i går.
Denne opplysningen ble møtt med jubel fra hans medsammensvorne.
Vi satt en stund til, glemte hele greia. Til en fyr stoppet ved teltet vårt og spurte : Sidder i godt?
He?
Sidder i godt?
Jonei, vi kunne ikke klage.
Kan jei så få mine stole igen?
Og det kunne han.
Fin tur. Om enn relativt rølpa. Tvitt og jeg hadde en krangel på hjemveien, hvor jeg insinuerte at det var faren hans som hadde betalt for den lille peugoten.
Vi har kranglet litt ellers også. Om penger, ironisk nok. Og litt på grunn av sleivkjeften min.
Jeg regner Skjærtil for å være en av mine aller beste venner.
Kjære Skjærtil. Jeg er forferdelig glad i deg, du er ett av de fineste menneskene jeg kjenner.
Gratulerer med dagen.
Ø.
Kommentarer
Kjærlig hilsen Runar