En blå tråd
Carry me Caravan take me away
Take me to Portugal, take me to SpainAndalusia with fields full of grain
I have to see you again and again
Take me, Spanish Caravan
Yes, I know you can
Trade winds find Galleons lost in the sea
I know where treasure is waiting for me
Silver and gold in the mountains of Spain
I have to see you again and again
Take me, Spanish Caravan
Yes, I know you can
Det går en rød tråd igjennom alt.
Se for deg at det er en slik tråd som vi hadde for at vi ikke skulle miste vottene da vi var barn på syttitallet.
Tredd igjennom ermene på jakken, alltid filende langs armene. Funksjonelt men ukomfortabelt. Ullvotter er bedre egna som fingervarming for en aldrende senator som venter på en presidentinnsettelse enn - si en syv år gammel gutt som øver seg på å kaste snøball - eller prøver å tisse bak en busk med vottene dinglende ned fra ermene.
Jeg liker vinteren best på avstand. Liker å se på den. Liker at vann er frosset til, og blitt til store flater av is og snø som folk kan oppholde seg på. Det er mange som benytter anledningen
Vinteren er ikke en årstid som vi har hvert år på sørvestllandet. Det er vel rundt ti år siden sist. Den kom oftere før.
Når den kommer er det som om jeg blir tatt tilbake til barndommen, til episoder i akebakken, til snøballkriger på ungdomsskolen, til ydmykelser på ski og skøyter. Jeg ser far - den svære mannen på over hundre kilo, som legger ut på Kådatjødnå med seige, og merkelig elegante tak, med en glede over seg som man ellers bare så når det var nydyrking eller lemming. Tunga på lur i munnviken, og armene lagt bak på ryggen,
Jeg ser storesøster Bergljot, med innbitt mine og røde kinn, og også hun behersker dette elementet, som tiåring og elleveåring. Og det er Søndag formiddag, og mor slipper, for hun må lage middag, men jeg må være med, for det er ingen bønn, så jeg er med, men alle kan se at jeg helst vil være et annet sted.
Lengdeløperne mine er litt for små med tynne sokker, og alt for små med ullsokker, og jeg surrer dem på, vakler to tre tak, og går på trynet på isen.
Jaja. Det er jo ikke så mange søndager det er sånn. Totre stykker kanskje. Hvert år.
Sånne kalde vinterdager rant det kondens på innsiden av vinduene i fjøset. Og det øverste laget av silo var stivfrosset, og lot seg knapt løse i med en høygaffel, og snøen la en demper på alle lyder, som om landskapet var pakket inn i bomull.
Det går en rød tråd igjennom alt, og nå vil også mine unger huske det året vi hadde vinter.
Kommentarer