Jeg burde ha gått for large

Well, you can tell by the way I use my walk,
I'm a woman's man: no time to talk.
Music loud and women warm,
I've been kicked around since I was born.

Bee Gees (Stayin' Alive)

Jeg har kommet fram til at jeg vil skrive om klær. En serie poster om plagg jeg eller andre har eid som på en eller annen måte har festa seg i teflonminnet. 

Det blir sagt at klær skaper mannen, men mange av oss har hatt og/eller har et nokså bevisstløst forhold til hva vi ifører oss. I perioder har vi kanskje prøvd å få en stil, kanskje med varierende hell, vi har latt våre koner eller menn styre. Vi har tenkt at det ikke er så viktig. Men komfort og funksjonalitet er vel nøkkelord for den kvalitetsbevisstløse mann.

Som mange kanskje vet, så vokste jeg opp på en gård på Randøy i Ryfylke. Far så nokså fort at hvis jeg skulle kunne brukes til noe, trengte jeg arbeidstrening, så fra jeg var 10- 11 år gammel ble jeg tildelt arbeidsoppgaver, som for eksempel å jage inn, telle, og skille sauene. Trille silo til sauene, gi kalvene, måke i fjøset, heise opp silo, og så videre.

Melkinga tok jeg fra jeg var 12.

Plagget jeg først skal skrive om er kjeledressen jeg anskaffet meg da jeg gikk på Vinterlandbruksskulen i ryfylke.

Jeg var 16 år, og yngst i et elevkull på rundt 15. Jeg likte veldig godt å gå der, stort sett. Det var mye ekskursjoner, og det var vel i den anledning at rektor - en snaut behåret mann med gode organisatoriske egenskaper - kom opp med den nokså gode ideen at det hadde vært lurt om vi hadde like kjeledresser. Han kontaktet Singel & Grus (en av sandbedriftene i Årdal), og de var klar for å sponse oss med kjeledresser, og avtalen var at deres logo skulle være på høyre brystlomme, og skolen sin logo skulle pryde ryggen. Vi bestilte i de størrelsene vi trodde vi var i, og jeg bestilte medium, og nokså kjapt kom de i en stor pappeske.

De var i mørkeblå bevernylon, og noe av det første man la merke til var at ved en 'misforståelse' var Singel& Grus sin logo blitt ryggmerke, og VLR sin logo hadde havna på brystlommen.

Det var ikke så viktig for meg, akkurat det der, men det som var dumt var at min kjeledress var et nummer for liten. Jeg burde ha gått for Large.

Det å ha for liten kjeledress er ikke optimalt, og alle som har prøvd det vet hvorfor. Èn ting er at man nesten ikke får plass til tjukke klær under, en annen at rekkevidden blir veldig begrenset, men det definitivt verste er at sømmen mellom beina fører til fenomenet Kløyvde ballar .

Bevernylon er verdens minst smidige materiale. Det er ingen sjans i helvete for at det utvider seg, strekker seg, eller blir større, og jeg satt igjen med en kjeledress som gnog seg inn i skrittet, som var vond bare å ha på seg, og helt forferdelig å jobbe i.

Men heldigvis var den fin å se på, da. Kløyvde ballar var jo dessuten en slags mote på åttitallet. 

Jeg kombinerte med en litt overgrodd, krøllete hockeysveis, hjemmestrikkede ullsokker, og gummistøvler, og i en periode hadde jeg en slik caps som man kan åpne (hodeplagg blir det mer av seinere, det lover jeg), og også denne capsen var fra Singel& Grus.

Singel og Grus ekteskapsbyrå. Der har du et navn som svinger. Med litt for liten kjeledress.