Sykehuset ved tunnellen
Jeg leser videre fra regnskapsboka.
Kutter siden som handla om å hoppe med småbåt med påhengs i bølgene fra Westamaranen.
Det har gått nesten 5 år siden far døde, og det å komme hjem på våren uten at han står der, med ei tutteflaske på baklommen og ei halv båre silo parkert foran en av de mange avdelingene han hadde sauer i, det er fortsatt uvant.
Det er som lillebror Dagobert sier: Det e jo lenge si, men det kjennes ikkje lenge si.
Akkurat sånn er det for meg også. Og fraværet av han og hans er særlig merkbart på våren.
Hans favoritt-tid på året
Vi passerer bybrua og Grasholmen, og jeg skal av. På vei ut fra båten, som losses på babord side, er det en som står og dytter i bagen min for å komme forbi. Jeg unnlater å gi han ei vinge, men vurderer sterkt å spørre om han vil sjå Fiskapiren i frå loftå.
Jeg har busskort, men det har jeg selvfølgelig ikke med meg, så jeg må innom minibanken på Narvesen for å ta ut penger. Det er tjukt med folk der inne, men heldigvis ingen foran bankterminalen. Jeg får ut 200 kroner - ikke verst ei drøy uke før lønn.
Jeg putter seddelen i lomma og lunter oppover, forbi Magasin Blå, og benken der byens fluktfugler pleier å sitte og leske seg når været er bra, og Magasin Blå er stengt nå, og de fleste av den gjengen der har nok ikke noe børst igjen på en helligdag som dette. Men de satt nok der i går, tenker jeg, og krysser fotgjengerovergangen på hjørnet av Aftenbladbygget, og det i munningen på Klubbgata.
Jeg skimter 4-bussen, og den starter, det ser jeg på baklysene, så jeg begynner å småspringe mot den. Jeg når den såvidt. Hopper inn døra på midten - går fram til sjåføren med 200-lappen min, får billett, en hundrelapp, og en stabel av mynter plassert i hånda, takker og setter meg ved vinduet nest fremst - hvor det er fire tomme setter vendt mot hverandre.
Vi humper og skurer og dirrer og rister over brosteinene mot buss-stasjonen. Bussen holder grei fart, forbi Politistasjonen, Brannstasjonen, og Statens Hus, som ligger vegg i vegg med Skatt Vest, og begge er relativt nye, kontorbygg i glass og betong, og en gang jeg sto på plassen midt imellom der, sang jeg noen linjer inn på diktafonen på Nokiaen min, en liten snutt som skulle begynne med Midt mellom Skatt Vest og Statens Hus - og så skulle noe noe skje der da - omtrent som når Thåstrøm synger om Axel Lundqvist Plass, eller Lillebjørn Nilsen synger om Alexander Kiellands plass.
Men min låt er bare ikke så kjent ennå.
Min låt er er ikke en låt heller ennå.
Men mellom disse nybyggene kan en skimte Hillevågsvannet og Paradis. Paradis er strengt tatt bare den mer snobbete delen av Storhaug. Men rett på nedsida - på Lagårds-sida av jernbanesporet - ligger visst noe som kalles 'Rusbrakkene', hvor noen av byens slitneste har tilhold. Visstnok under kummerlige forhold. Jeg har aldri vært der. Bare sett bilder i Rogalands Avis.
Men i denne låten - som ikke er en låt ennå - så kunne det være noen av fluktfuglene da - fra brakkene på Lagårdsveien, som sto på plassen mellom Skatt Vest og Statens Hus og kjente seg fremmedgjort. Eller kanskje de bare hadde lyst på en Pokal eller ti i sola - røyke rullings og få kroppen til å slutte å skjelve så fælt.
Men nok om låta - som strengt tatt ikke er noe annet enn en idè.
Vi nærmer oss Strømsbrua. Dama i høyttaleren roper Neste stopp....Strømsbrua.
Jeg tror det var Rållså som en gang sa at det hadde vært mye koseligere hvis de hadde bytta ut kjerringstemmen med en barnestemme eller flere, som kanskje ville få folk til å smile litt, når de foreksempel ropte Sykehuset ved Tunnellen, og det syntes jeg var en kjempegod plan.
Kutter siden som handla om å hoppe med småbåt med påhengs i bølgene fra Westamaranen.
Det har gått nesten 5 år siden far døde, og det å komme hjem på våren uten at han står der, med ei tutteflaske på baklommen og ei halv båre silo parkert foran en av de mange avdelingene han hadde sauer i, det er fortsatt uvant.
Det er som lillebror Dagobert sier: Det e jo lenge si, men det kjennes ikkje lenge si.
Akkurat sånn er det for meg også. Og fraværet av han og hans er særlig merkbart på våren.
Hans favoritt-tid på året
Vi passerer bybrua og Grasholmen, og jeg skal av. På vei ut fra båten, som losses på babord side, er det en som står og dytter i bagen min for å komme forbi. Jeg unnlater å gi han ei vinge, men vurderer sterkt å spørre om han vil sjå Fiskapiren i frå loftå.
Jeg har busskort, men det har jeg selvfølgelig ikke med meg, så jeg må innom minibanken på Narvesen for å ta ut penger. Det er tjukt med folk der inne, men heldigvis ingen foran bankterminalen. Jeg får ut 200 kroner - ikke verst ei drøy uke før lønn.
Jeg putter seddelen i lomma og lunter oppover, forbi Magasin Blå, og benken der byens fluktfugler pleier å sitte og leske seg når været er bra, og Magasin Blå er stengt nå, og de fleste av den gjengen der har nok ikke noe børst igjen på en helligdag som dette. Men de satt nok der i går, tenker jeg, og krysser fotgjengerovergangen på hjørnet av Aftenbladbygget, og det i munningen på Klubbgata.
Jeg skimter 4-bussen, og den starter, det ser jeg på baklysene, så jeg begynner å småspringe mot den. Jeg når den såvidt. Hopper inn døra på midten - går fram til sjåføren med 200-lappen min, får billett, en hundrelapp, og en stabel av mynter plassert i hånda, takker og setter meg ved vinduet nest fremst - hvor det er fire tomme setter vendt mot hverandre.
Vi humper og skurer og dirrer og rister over brosteinene mot buss-stasjonen. Bussen holder grei fart, forbi Politistasjonen, Brannstasjonen, og Statens Hus, som ligger vegg i vegg med Skatt Vest, og begge er relativt nye, kontorbygg i glass og betong, og en gang jeg sto på plassen midt imellom der, sang jeg noen linjer inn på diktafonen på Nokiaen min, en liten snutt som skulle begynne med Midt mellom Skatt Vest og Statens Hus - og så skulle noe noe skje der da - omtrent som når Thåstrøm synger om Axel Lundqvist Plass, eller Lillebjørn Nilsen synger om Alexander Kiellands plass.
Men min låt er bare ikke så kjent ennå.
Min låt er er ikke en låt heller ennå.
Men mellom disse nybyggene kan en skimte Hillevågsvannet og Paradis. Paradis er strengt tatt bare den mer snobbete delen av Storhaug. Men rett på nedsida - på Lagårds-sida av jernbanesporet - ligger visst noe som kalles 'Rusbrakkene', hvor noen av byens slitneste har tilhold. Visstnok under kummerlige forhold. Jeg har aldri vært der. Bare sett bilder i Rogalands Avis.
Men i denne låten - som ikke er en låt ennå - så kunne det være noen av fluktfuglene da - fra brakkene på Lagårdsveien, som sto på plassen mellom Skatt Vest og Statens Hus og kjente seg fremmedgjort. Eller kanskje de bare hadde lyst på en Pokal eller ti i sola - røyke rullings og få kroppen til å slutte å skjelve så fælt.
Men nok om låta - som strengt tatt ikke er noe annet enn en idè.
Vi nærmer oss Strømsbrua. Dama i høyttaleren roper Neste stopp....Strømsbrua.
Jeg tror det var Rållså som en gang sa at det hadde vært mye koseligere hvis de hadde bytta ut kjerringstemmen med en barnestemme eller flere, som kanskje ville få folk til å smile litt, når de foreksempel ropte Sykehuset ved Tunnellen, og det syntes jeg var en kjempegod plan.
Kommentarer