På gjengrodde stier
Vi skal ut og fly med kjernefamilien i morgen.
Vi har et bryllup på programmet, og et besøk på Malm, stedet hvor Mor vokste opp, og jeg tilbrakte de fineste av min barndoms somre, sammen med Mormor som skjemte meg bort betingelsesløst. Is hver dag, Sølvpilen på Onsdagen, ostesmørbrød og kakao foran fjernsynet.
Jeg hadde en kassettspiller som jeg spilte kassettene mine på. På soverommet hvor fryseboksen sto. I bokhylla på kortveggen sto ungdomsbøker og cowboybøker fra 60-tallet.
Det grønne huset med det røde taket og den store hagen. Ripsbuskene som vi strakk nett over for at 'sjura' ikke skulle spise opp bærene. Uthuset som lukta en blanding av bensin fra plenklipperen og tørrfisk, og der sto rattkjelken til mor.
Men nå har jeg ikke vært der siden Mormor døde for tretten år siden, og det var i begravelsen hennes. Og det var vinter og jeg huska at kista var så tung å bære. Og jeg grein som en liten unge. Og brystet mitt var helt tilsnurpa av sorg, blanda med dårlig samvittighet, og jeg skulle sånn ønske at jeg hadde ringt henne litt oftere, for det er det minste man kan gjøre når noen elsker en betingelsesløst.
Og da vi heiste kista ned i den bånnfrosne jorda, var det såvidt at jeg klarte å holde tauen på min side, og jeg tenkte ånei! Jeg mister henne! Men jeg hadde jo mista henne allerede.
Det verste var igrunnen etterpå, hele den der kondolanse-sesjonen. Masse gamle menn og damer som var blanke i øynene, og klemte oss og tok oss i handa og sa Kondolere' på trøndersk. Og jeg visste ikke hvor jeg skulle plassere blikket mitt, og ikke visste jeg hva de het heller. Bare noen få av dem.
Det rare er at Mormor selv hadde et ekstremt pragmatisk forhold til døden. Hun ga vekk på ting, allerede da vi var små unger Nei- den henne kainn du få når æ dør, for æ e berre ei gammel kjerring.
Og jeg husker at vi var helt forferda da hun sa det, men hun bare blåste og flirte av det, mens mor himla med øynene.
Jeg vet ikke hvordan det blir å komme opp dit, til grava og til huset og alt det andre. Men det er en slags trøst i det å se mor og mine svigerforeldre og den betingelsesløse kjærligheten som skinner i øynene deres hver gang de ser på mine barn.
Og så håper jeg at mine unger blir flinkere til å holde kontakten når de vokser til, og ikke blir så fulle av seg selv som det jeg var.
Vi har et bryllup på programmet, og et besøk på Malm, stedet hvor Mor vokste opp, og jeg tilbrakte de fineste av min barndoms somre, sammen med Mormor som skjemte meg bort betingelsesløst. Is hver dag, Sølvpilen på Onsdagen, ostesmørbrød og kakao foran fjernsynet.
Jeg hadde en kassettspiller som jeg spilte kassettene mine på. På soverommet hvor fryseboksen sto. I bokhylla på kortveggen sto ungdomsbøker og cowboybøker fra 60-tallet.
Det grønne huset med det røde taket og den store hagen. Ripsbuskene som vi strakk nett over for at 'sjura' ikke skulle spise opp bærene. Uthuset som lukta en blanding av bensin fra plenklipperen og tørrfisk, og der sto rattkjelken til mor.
Men nå har jeg ikke vært der siden Mormor døde for tretten år siden, og det var i begravelsen hennes. Og det var vinter og jeg huska at kista var så tung å bære. Og jeg grein som en liten unge. Og brystet mitt var helt tilsnurpa av sorg, blanda med dårlig samvittighet, og jeg skulle sånn ønske at jeg hadde ringt henne litt oftere, for det er det minste man kan gjøre når noen elsker en betingelsesløst.
Og da vi heiste kista ned i den bånnfrosne jorda, var det såvidt at jeg klarte å holde tauen på min side, og jeg tenkte ånei! Jeg mister henne! Men jeg hadde jo mista henne allerede.
Det verste var igrunnen etterpå, hele den der kondolanse-sesjonen. Masse gamle menn og damer som var blanke i øynene, og klemte oss og tok oss i handa og sa Kondolere' på trøndersk. Og jeg visste ikke hvor jeg skulle plassere blikket mitt, og ikke visste jeg hva de het heller. Bare noen få av dem.
Det rare er at Mormor selv hadde et ekstremt pragmatisk forhold til døden. Hun ga vekk på ting, allerede da vi var små unger Nei- den henne kainn du få når æ dør, for æ e berre ei gammel kjerring.
Og jeg husker at vi var helt forferda da hun sa det, men hun bare blåste og flirte av det, mens mor himla med øynene.
Jeg vet ikke hvordan det blir å komme opp dit, til grava og til huset og alt det andre. Men det er en slags trøst i det å se mor og mine svigerforeldre og den betingelsesløse kjærligheten som skinner i øynene deres hver gang de ser på mine barn.
Og så håper jeg at mine unger blir flinkere til å holde kontakten når de vokser til, og ikke blir så fulle av seg selv som det jeg var.
Kommentarer
" å fire ned kisten" ikke heise ned, av alle ting.
Hilsen 47 mod.
Gro