Omsorgstrilogien. Part 1: I etterdønningene av en fest
Jeg hadde en gang tenkt å skrive noe om maskulin omsorg, men lenge viste det seg at det var håpløst å finne en egna innfallsvinkel. Helt fram til nå, og på en måte er dette alt for intimt til å skrive om på et halvoffentlig forum som dette her.
Det ble utløst av en setning som ble ytra av min far. I navnedagsfesten til mine barn. Men det var til mine svigerforeldre, ikke til meg.
Det var idet festen var over og alle skulle gå hver til sitt. Min far kjente ikke svigerforeldrene mine så veldig godt. Det er vel mer presist å si at de kjente til hverandre. De møttes bare sporadisk i familiesammenhenger som dette. Far var en sånn som snakka mye og høyt ; i et slags korstog mot stillheten og de pinlige pausene.
Rållså sine foreldre er vel nesten motsatt. Eller: Svigerfar har vært en sånn som har dratt fram gitaren og sunget nydelige viser med stor innlevelse, og nådd fram på en måte som de (tilsynelatende) tusener av stemmene som smelter sammen ved større familieselskaper aldri kan.
Men i smalltalken ligner de på meg. Litt ukomfortable med konseptet. Litt letta når ting løser seg opp.
Mine vidunderlige onkelunger hadde fylt huset med liv i noen timer, det var sommer, og et mjukt lys lå over Jørpelandsvågen.
Det kan ha vært sånn, at Mor hadde gått ut for å sette seg i bilen, og Far sto igjen i inngangspartiet til det gule huset sammen med svigerforeldrene mine, at han han akkurat hadde kippa på seg finskoa sine, at programmet fra konserthuset lå halvt krølla i høyrelommen på dressjakka hans, sammen med et par bøyde spiker og noe ispapir. Jeg ser for meg at skjorta hang litt utenfor buksa, men det kunne man ikke se, siden han hadde jakken på seg.
Du vett, an Haren e ein bere far enn eg någengong har vore.
To be continued.
Det ble utløst av en setning som ble ytra av min far. I navnedagsfesten til mine barn. Men det var til mine svigerforeldre, ikke til meg.
Det var idet festen var over og alle skulle gå hver til sitt. Min far kjente ikke svigerforeldrene mine så veldig godt. Det er vel mer presist å si at de kjente til hverandre. De møttes bare sporadisk i familiesammenhenger som dette. Far var en sånn som snakka mye og høyt ; i et slags korstog mot stillheten og de pinlige pausene.
Rållså sine foreldre er vel nesten motsatt. Eller: Svigerfar har vært en sånn som har dratt fram gitaren og sunget nydelige viser med stor innlevelse, og nådd fram på en måte som de (tilsynelatende) tusener av stemmene som smelter sammen ved større familieselskaper aldri kan.
Men i smalltalken ligner de på meg. Litt ukomfortable med konseptet. Litt letta når ting løser seg opp.
Mine vidunderlige onkelunger hadde fylt huset med liv i noen timer, det var sommer, og et mjukt lys lå over Jørpelandsvågen.
Det kan ha vært sånn, at Mor hadde gått ut for å sette seg i bilen, og Far sto igjen i inngangspartiet til det gule huset sammen med svigerforeldrene mine, at han han akkurat hadde kippa på seg finskoa sine, at programmet fra konserthuset lå halvt krølla i høyrelommen på dressjakka hans, sammen med et par bøyde spiker og noe ispapir. Jeg ser for meg at skjorta hang litt utenfor buksa, men det kunne man ikke se, siden han hadde jakken på seg.
Du vett, an Haren e ein bere far enn eg någengong har vore.
To be continued.
Kommentarer