Omsorgstrilogien: Part 3 Fikseren
Et klapp på hodet her, et kjælenavn der. Lite klemming. Sjelden noen trøstende ord. Alt det der var mødrenes domene. All nærhet, kos, bleier. Alle tårer som blei tørka.
Alt det der tilfalt morsrollen.
I ettertid har jeg tenkt mye på hvordan far praktiserte omsorg, og svaret er: Han ordna ting. Og i motsetning til meg, så likte han å ordne ting. Han hadde ei hånd på rattet i de fleste avgjørende valgene jeg gjorde (med unntak av i kjærleiken). Og trengte jeg hjelp til å pusse opp, så ordna han snekker, og skulle jeg kjøpe bil, så kjente han noen, og bidro med finansiering. Og trengte jeg jobb, så fiksa han det også. Det er vel bare èn jobb jeg har hatt som ikke han har distribuert, og det var den på Mongstad for 20 år siden. Ja, og de i England - for så langt strakk ikke nettverket hans seg - de jobbene hadde direkte tilknytning til øl og fotball.
Det får meg til å framstå ganske stusselig, dette her. Men jeg mener at han hadde glede av å hjelpe meg. Det viste jo at han tenkte på meg.
Samtidig som han nok gjorde det litt for behagelig for meg.
For der jeg så fjell så han vidder.
Der jeg så problemer, så han muligheter.
Der jeg begynte å mumle og kikke ned i bakken, var han klar i talen og intens i blikket.
Han var var stammen og jeg var et underlig eple som trilla bort i en shady avkrok av frukthagen.
De sa alltid at jeg var den minst planlagte av oss i søskenflokken. Og akkurat sånn har jeg følt meg. Lite planlagt. Det har ingenting med at jeg ikke har følt meg elska å gjøre For det har jeg, og det vet jeg at jeg er. Jeg har aldri mangla noe.
Men før jeg fant ut hvordan ting hang sammen hadde jeg liksom lengta etter å være en annen. En som ligna mer på han. Og mindre på meg.
Den setningen som han sa til svigerforeldrene mine i yttergangen den sommerdagen for fem år siden er den første gangen jeg har hørt at han har uttrykt noe som minner om anger. Og det snur ting litt på hodet. Kanskje han noen ganger ønska at han var en annen, han også.
Men jeg ville aldri ha bytta han bort med noen.
Alt det der tilfalt morsrollen.
I ettertid har jeg tenkt mye på hvordan far praktiserte omsorg, og svaret er: Han ordna ting. Og i motsetning til meg, så likte han å ordne ting. Han hadde ei hånd på rattet i de fleste avgjørende valgene jeg gjorde (med unntak av i kjærleiken). Og trengte jeg hjelp til å pusse opp, så ordna han snekker, og skulle jeg kjøpe bil, så kjente han noen, og bidro med finansiering. Og trengte jeg jobb, så fiksa han det også. Det er vel bare èn jobb jeg har hatt som ikke han har distribuert, og det var den på Mongstad for 20 år siden. Ja, og de i England - for så langt strakk ikke nettverket hans seg - de jobbene hadde direkte tilknytning til øl og fotball.
Det får meg til å framstå ganske stusselig, dette her. Men jeg mener at han hadde glede av å hjelpe meg. Det viste jo at han tenkte på meg.
Samtidig som han nok gjorde det litt for behagelig for meg.
For der jeg så fjell så han vidder.
Der jeg så problemer, så han muligheter.
Der jeg begynte å mumle og kikke ned i bakken, var han klar i talen og intens i blikket.
Han var var stammen og jeg var et underlig eple som trilla bort i en shady avkrok av frukthagen.
De sa alltid at jeg var den minst planlagte av oss i søskenflokken. Og akkurat sånn har jeg følt meg. Lite planlagt. Det har ingenting med at jeg ikke har følt meg elska å gjøre For det har jeg, og det vet jeg at jeg er. Jeg har aldri mangla noe.
Men før jeg fant ut hvordan ting hang sammen hadde jeg liksom lengta etter å være en annen. En som ligna mer på han. Og mindre på meg.
Den setningen som han sa til svigerforeldrene mine i yttergangen den sommerdagen for fem år siden er den første gangen jeg har hørt at han har uttrykt noe som minner om anger. Og det snur ting litt på hodet. Kanskje han noen ganger ønska at han var en annen, han også.
Men jeg ville aldri ha bytta han bort med noen.
Kommentarer