Slåttekarer

Siden jeg er blitt byas ser jeg det som viktig å fortelle om min fortid som lannas. det er ren folkeopplysning i en tid der fôrhøsteren snart ikke er å se lenger, med sin svaneaktige hals mot sommerhimmelen.

Jeg var tolv første gang jeg var med i siloslåtten hjemme på Kåda. Det året var Bergljot også med. Hun var sterkere enn meg, og tøffere. Turte hoppe fra banen selv om det var firefem meter ned. Suget i magen, den myke landingen i det nyslåtte gresset.
Vi hadde avløser på den tiden, som mer eller mindre gjorde de oppgavene de ble satt til av Far. Stelte dyrene, hogg ved, fiksa på gjerdene, horva, kjørte kunstgjødsel og var med i slåtten.

I siloslåtten stilte vi alltid med fullt lag. Det gjaldt å nytte været. Var det mulig så var far i gang allerede før doggjå hadde gått ut av gresset, mens melkemaskinen ennå durte og gikk. Da kjørte han ut på egrå med Massey Ferguson-traktoren som var fra 1966. Han heiste kroken ned, satte tilhengeren fra seg, parkerte Masseyen og gikk bort til John Deere-traktoren, som var en 1630, og som var den første vi hadde med firehjulstrekk, men den var dårlig egna hos oss. Den var alt for tung, og sank igjennom de dyrka myrene hjemme rett som det var. Da far gikk til innkjøp av tvillinghjul gikk det litt bedre, men dem hadde andre hanidkap enn vekta, utvekslinga til firehjulstrekket satt på framakselen, og var en svær grønn klump, som betydde dårlig klaring hvis man skulle kjøre i ulendt terreng. Den tok nedi steiner og stubber rett som det var, og far ga den tilnavnet John Drid, og det sa igrunnen det meste. John Driden var den første og siste traktoren vi hadde av det merket.

Men i 1982 var det den som var hovedtraktoren, og festa til den var en rød fôrhøster av merket JF. Jeg tror han egentlig ville ha en Serigstad, men de var dyrere. Far vippa opp maursyrekanna som sto i et stativ av stål på JF'en, fra korken gikk det en slange, ned til ei lita rive foran på fôrhøsteren. Riva var fjærbelasta, og når han kjørte ut i graset, bøyde den seg bakover og tilsatte maursyre i graset. Han gikk over med fettpressa, satte munnstykket på smøreniplene. 3-4 pump i hver nippet. Flytta den systematisk fra nippel til nippel. De firkanta, grove arbeidsnevene hans ble seige av fett. Han hadde kanskje en twistdott til å tørke med i traktoren, men vanligvis ikke. Da tørka han seg på buksa.
Det var viktig å smøre skikkelig. Et havari medførte i verste fall flere dagers stans. Nærmeste delelager lå i Stavanger.
Når smøringa var gjort, satte han seg oppi traktoren, starta den og rygga bakover i dyp konsentrasjon, med tunga stikkende ut i munnviken, sikta seg inn på tilhengeren, som festa seg med et klikk. Så kobla han inn kraftuttaket og en kunne se at koblingen begynte å snurre under den gule beskyttelsen. Så økte han turtallet, knivene begynte å rotere i voldsom fart, han sikta stråla fra forhøsteren inn på tilhengeren og kjørte ut i det knehøye graset. Jeg har alltid likt synet av grønt gress som blir slynga i en grasiøs bue opp i tilhengeren, duren fra traktoren, lukta av gras og maursyre, de forunderlig gulhvite stubbene som åpenbarte seg etter at doningen hadde passert. Far begynte alltid å fôrhøste
helt inntil gjerdet, men med hjulene ut mot kanten, og høsteren vendt mot teigen.

I traktoren var det montert en joystick, og han satt med ene hånda på den, og den andre på rattet, og blikket flytta seg fra fôrhøsteren, bak til tilhengeren, og fram mot framhjulene. Det var viktig å få med seg alt gresset, både fordi hvert strå skulle nyttes, og fordi at naboene ikke skulle få det å si at han ikke kunne slå.
Når tilhengeren var full, rygga han den bak, satte den fra seg ved å dra i en tau, og kobla på den andre tilhengeren. Så fylte han den på samme måte som den første, kobla fra igjen, stoppa John Driden og kobla den ene tilhengeren fast på Massey Ferguson- traktoren. Så kjørte han hjem for å tømme i siloen.