Tilståelsen

Jeg vet ikke om jeg er samme mann i dag som for foreksempel 20 år siden. Til en viss grad, kanskje. Jeg har de samme vennene (stort sett), jeg sympatiserer med venstresiden, jeg liker rock og Bjørneboe og er skeptisk til religion av enhver art.
Jeg liker fest og basar. Jeg har mye av den samme usikkerheten som jeg hadde i 1994, den usikkerheten som ble skjult bak en usynlig vegg av skråsikkerhet.

Men Påskeharen i 2014 er i en annen livssituasjon. Livet har tatt flere vendinger. Det er livet som skjer. Far som ikke lever mer, ungene som utvikler seg.
Hva gjør selve livet med de vi er?  Er vi de samme hele livet? VIL vi være de samme? Strekker vi oss mot noe, eller kneler vi under vekten av ansvar og bekymringer?
Alt dette er ting som jeg tenker på, uten at jeg nødvendigvis blir noe klokere av den grunn.

Det jeg kan si. Det jeg kan si med ganske stor sikkerhet er at det er sider ved Påskeharen i 1994 som jeg ikke synes noe om i 2014. Det er først og fremst det bombastiske, min manglende evne (og vilje) til å se nyanser. Og å godta meninger og og argumenter fra folk som ikke mente akkurat det samme som meg selv.
Sort/hvitt-tenkning som i etterpåklokskapens lys ikke står tilbake for fundamentalisme eller ekstremisme. Ikke ulik den man finner i nynazisitiske miljøer eller kristenkarismatiske sekter.
Og det var jo ikke sånn at man satte seg inn i hva som lå bak meningsmotstandernes argumenter. Nei, istedenfor å lese seg opp, eller gå inn i tankegodset deres, så stemplet man alt sammen som noe forbannet tull, lærte seg noen fancy sitater og gjorde alt hva man kunne for å latterliggjøre og ydmyke dem.
Et eksempel er da U2 kom ut med Achtung Baby i 1993, da var det en som skrytte over den til meg, sa den var fantastisk, og heller enn å innrømme at jeg ikke hadde hørt den, og å være interressert i det han sa, så slaktet jeg den uforbeholdent. Uten å ha hørt en eneste jævla note. Jeg måtte jo bite det i meg på et senere tidspunkt, for plata er et mesterverk.

På et eller annet tidspunkt ble det negative - det man var uenig i eller ikke likte - viktigere enn det man faktisk likte. Det var viktigere å ta avstand fra de tinga man trodde man mislikte enn å promotere de tinga man likte.

Nå hadde jeg tenkt å komme med konkrete eksempler - når det gjaldt musikk - så jeg googla Billboard fra 1994, og den var toppa av Ace of Bace, fulgt av artister som Haddaway og Boyz to men, og da kjente jeg et voldsomt sinne våkne i meg, og plutselig forstår jeg hvorfor jeg var så sint. Det var jo søppel. Føkk folk flest. Hvordan kunne de høre på noe sånt Møl?

Nåja. Serenity now. Da får jeg ta et annet eksempel på noe jeg var imot. Idrett, foreksempel. Jeg mente at idrett all idrett var usunn, den skapte tapere og juksemakere, den var meningsløs og flat og sjarmløs, og korrupt, og alle som drev med eller likte idrett var noen forbannede idioter. Det fantes overhode ingen argumenter for at idrett hadde positive sider. Gi ungene ei flaske brennevin før idretten tar dem. Idrett var drit. Dritdritdrit. Skiløping var drit. Skøyter var drit. Fotball var meningsløst.

Dette kom fra mannen som har tatovert en Liverbird på skulderen.

La oss heller si det sånn, da: Jeg skulle ønske at jeg hadde brukt mindre tid på å svartmale og demonisere det jeg var imot. At jeg hadde vært åpnere og mer nysgjerrig og løftet himmelen, løftet diskusjonen istedenfor å torpedere den.
Og dette har fulgt meg helt fram til i dag. Det sorte og det hvite. Men i en alder av 44 (og et halvt), så er erkjennelsen at det grå feltet i midten - det som er imellom det sorte og det hvite - det er større og viktigere enn jeg en gang trodde.

Så i 2014 vil jeg ikke slakte plater eller bøker for å gjøre et poeng. Ikke uten å ha lest eller hørt dem først.
Med et relativt åpent sinn. Det er da vel en slags progresjon?