Drømmen og hjulet
Jeg hadde familien med på hytta i høstferien. Den ligger i fjellet, i Slettedalen over Hellandsbygd.
Det er den andre familiehytta vi har hatt i Sauda, og over vedovnen i stua er det ei hylle, og i den hylla har hytteboka sin faste plass. Det er forresten to av dem. Ei rød og ei blå, den ene er helt utskrevet, og snart den andre også, og noe av det første jeg pleier å gjøre når jeg kommer opp på hytta (omtrent hvert tredje år), etter å ha tent opp i ovnen, sjekka at det er vann, dratt fra gardinene, låst opp utedassen, og pakka ut bagasjen er å sette meg til å bla i hytteboka.
Hytteboka er en logg, eller et referansepunkt eller familiekrøniker eller sakramenter. I hytta vår er det sånn.
Dato og år fylles sirlig inn. Klokkeslett for ankomst likeså. Det er vanlig å åpne med noen linjer om været, og om formålet med turen, hvem som har brukt hytta, og om det er foretatt noen utbedringer eller lignenede. Dersom man låner hytta, eller er gjest er det god skikk å lovprise bygget, beliggenheten, og vertskapet.
Da far levde, pleide han å skrive om han hadde sett sauer, hvor han hadde sett sauer, hvor mange sauer han hadde sett, og om de sto i 'feste' eller trengte tilsyn av noe slag.
Den første gangen jeg skreiv i hytteboka var i 1987, jeg var på påsketur med kompisene mine. Jeg hadde vært på tur med vinterlandbruksskolen til London samme år, og smugla med meg ei flaske blå Smirnoff i bagen. Det står ingenting om dette i hytteboka, ikke at jeg ropte på elgen igjennom soveromsvinduet eller at han ene kompisen min brukte Lacoste-deodoranten min til munnspray, eller at vi drakk opp hele skiten og mere til. What happens in Vegas stays in Vegas.
Da Frøken Frekkesen var barn, pleide hun å tegne hestehoder med blomster i fakset for å pynte, og et av de absolutt største høydepunktene i den eldste av hyttebøkene våre er Storesøster Bergljots parodi på Lillesøster Frekkesens hestetegninger. En tjukk, olmt utseende gamp med stive værhår stikkende ut fra mulen. Det er satire på høyt plan.
Ellers finnes det innlegg fra folk som ikke finnes i livene våre lenger. X er og Y er, og noen som ikke lever lenger. Og noen man ikke leker med lenger.
Når jeg tenker på det, så kan hyttebøker sammenlignes med blogging. De holder ting i live, samtidig som de speiler forandring.
De har en verdi i seg selv, og siden Ingrid og Endre hadde sin første tur opp til Sauda nå i høstferien, så er jeg sikker på at tegningene deres i hytteboka der oppe på peishylla vil vekke smilet hos både oss og andre fremtidige gjester.
Neste gang de åpnes.
Jeg vil gjerne høre deres historier, fra hyttebøker eller gjestebøker, eller hvilken praksis dere har med denne finfine tradisjonen.
Det er den andre familiehytta vi har hatt i Sauda, og over vedovnen i stua er det ei hylle, og i den hylla har hytteboka sin faste plass. Det er forresten to av dem. Ei rød og ei blå, den ene er helt utskrevet, og snart den andre også, og noe av det første jeg pleier å gjøre når jeg kommer opp på hytta (omtrent hvert tredje år), etter å ha tent opp i ovnen, sjekka at det er vann, dratt fra gardinene, låst opp utedassen, og pakka ut bagasjen er å sette meg til å bla i hytteboka.
Hytteboka er en logg, eller et referansepunkt eller familiekrøniker eller sakramenter. I hytta vår er det sånn.
Dato og år fylles sirlig inn. Klokkeslett for ankomst likeså. Det er vanlig å åpne med noen linjer om været, og om formålet med turen, hvem som har brukt hytta, og om det er foretatt noen utbedringer eller lignenede. Dersom man låner hytta, eller er gjest er det god skikk å lovprise bygget, beliggenheten, og vertskapet.
Da far levde, pleide han å skrive om han hadde sett sauer, hvor han hadde sett sauer, hvor mange sauer han hadde sett, og om de sto i 'feste' eller trengte tilsyn av noe slag.
Den første gangen jeg skreiv i hytteboka var i 1987, jeg var på påsketur med kompisene mine. Jeg hadde vært på tur med vinterlandbruksskolen til London samme år, og smugla med meg ei flaske blå Smirnoff i bagen. Det står ingenting om dette i hytteboka, ikke at jeg ropte på elgen igjennom soveromsvinduet eller at han ene kompisen min brukte Lacoste-deodoranten min til munnspray, eller at vi drakk opp hele skiten og mere til. What happens in Vegas stays in Vegas.
Da Frøken Frekkesen var barn, pleide hun å tegne hestehoder med blomster i fakset for å pynte, og et av de absolutt største høydepunktene i den eldste av hyttebøkene våre er Storesøster Bergljots parodi på Lillesøster Frekkesens hestetegninger. En tjukk, olmt utseende gamp med stive værhår stikkende ut fra mulen. Det er satire på høyt plan.
Ellers finnes det innlegg fra folk som ikke finnes i livene våre lenger. X er og Y er, og noen som ikke lever lenger. Og noen man ikke leker med lenger.
Når jeg tenker på det, så kan hyttebøker sammenlignes med blogging. De holder ting i live, samtidig som de speiler forandring.
De har en verdi i seg selv, og siden Ingrid og Endre hadde sin første tur opp til Sauda nå i høstferien, så er jeg sikker på at tegningene deres i hytteboka der oppe på peishylla vil vekke smilet hos både oss og andre fremtidige gjester.
Neste gang de åpnes.
Jeg vil gjerne høre deres historier, fra hyttebøker eller gjestebøker, eller hvilken praksis dere har med denne finfine tradisjonen.
Kommentarer
Det jeg husker best er et dikt jeg skrev som tiåring hvor noen har retta med kulepenn "finvær" til "fint vær". Vandalisme!