Kastanjealleer
Favorittgata til Rållså og meg i Berlin heter Kastanienallee, oppe i Prenzelauerberg. Det er noe med stemninga der oppe, noe som er luftig og skakt på en gang. Jeg leser på google at det er en pretensiøs plass for hippe berlinere, men det er ikke sånn vi opplever det.
Jeg liker de skjeve fortauene, de høye grønne trærne og de nedtagga parkene.
I slaskamarka har vi vår egen Kastanjealle, det er en gang og sykkelsti som strekker seg forbi siffen, med sine kunstgressanlegg, lavblokkene på høyre hånd, under motorveien, forbi Ullandhaug skole, helt fram til Bekkefaret kirke.
Jeg er ikke helt sikker på om Europeere ville gå god for at gang og sykkelstien i Slaskamarkå og bekkefaret er en 'alle', duren fra motorveien, kildesorteringa ved prixen i bekkefaret med tilhørende herligheter, hvor hvit plast henger som frynser fra de øverste greinene - og ikke minst - den myteomspunnede kommunale høyblokka i Bekkefaret, det er fjernt fra den Berlinske alleen.
Det er skakt på en annen måte.
Men for ungene og meg og for Rållså, så er dette veien til barnehagen, Det er her de pleier å suse med sparkesyklene sine, noen ganger om kapp, andre ganger i sin egen verden, med bare blikket mitt som et usynlig tau festa om livet. Stemmen min som kaller dem til meg hvis de forsvinner ut av syne, som armer som drar dem tilbake under min kontroll.
Om våren og sommeren plukker de løvetann som de drar med seg hjem, skviser dem sammen i de små hendene sine. Denne har eg plokkt te deg, Mamma! Denne begeistringen over de små tingene og de små prosjektene.
Når de første vindkulene kommer på høsten, blir kastanjene revet fra greinene og regner i store mengder ned på sykkelstien, noen av dem knuser til pulver mot asfalten, men de fleste åpner seg, og ut springer de vakre, blanke nøttene, og disse går vi og plukker på - ungene og jeg - fordi de er gode å ta på. Vi liker best hvis det er en kastanjenøtt som fortsatt henger igjen inni det grønne og piggete skallet, og vi kan dra nøtta ut av selve frukten. Jeg veit ikke hvorfor. Det er en undring der. Rare fru naturens.
På Lørdag var det veldig mange kastanjer å plukke, jeg tror vi brukte en time ned til Svend Foyns gate, og jeg har en slags syltynn tråd i dette. En slags handling med en dramatisk slutt, Som dere nesten må slenge innom senere hvis dere vil ha med dere.
Jeg liker de skjeve fortauene, de høye grønne trærne og de nedtagga parkene.
I slaskamarka har vi vår egen Kastanjealle, det er en gang og sykkelsti som strekker seg forbi siffen, med sine kunstgressanlegg, lavblokkene på høyre hånd, under motorveien, forbi Ullandhaug skole, helt fram til Bekkefaret kirke.
Jeg er ikke helt sikker på om Europeere ville gå god for at gang og sykkelstien i Slaskamarkå og bekkefaret er en 'alle', duren fra motorveien, kildesorteringa ved prixen i bekkefaret med tilhørende herligheter, hvor hvit plast henger som frynser fra de øverste greinene - og ikke minst - den myteomspunnede kommunale høyblokka i Bekkefaret, det er fjernt fra den Berlinske alleen.
Det er skakt på en annen måte.
Men for ungene og meg og for Rållså, så er dette veien til barnehagen, Det er her de pleier å suse med sparkesyklene sine, noen ganger om kapp, andre ganger i sin egen verden, med bare blikket mitt som et usynlig tau festa om livet. Stemmen min som kaller dem til meg hvis de forsvinner ut av syne, som armer som drar dem tilbake under min kontroll.
Om våren og sommeren plukker de løvetann som de drar med seg hjem, skviser dem sammen i de små hendene sine. Denne har eg plokkt te deg, Mamma! Denne begeistringen over de små tingene og de små prosjektene.
Når de første vindkulene kommer på høsten, blir kastanjene revet fra greinene og regner i store mengder ned på sykkelstien, noen av dem knuser til pulver mot asfalten, men de fleste åpner seg, og ut springer de vakre, blanke nøttene, og disse går vi og plukker på - ungene og jeg - fordi de er gode å ta på. Vi liker best hvis det er en kastanjenøtt som fortsatt henger igjen inni det grønne og piggete skallet, og vi kan dra nøtta ut av selve frukten. Jeg veit ikke hvorfor. Det er en undring der. Rare fru naturens.
På Lørdag var det veldig mange kastanjer å plukke, jeg tror vi brukte en time ned til Svend Foyns gate, og jeg har en slags syltynn tråd i dette. En slags handling med en dramatisk slutt, Som dere nesten må slenge innom senere hvis dere vil ha med dere.
Kommentarer