Tilfeldigvis
Jeg har stilt klokka både hit og dit, for det var nylig den helga på høsten, hvor man stiller klokka. Fram. Eller tilbake.
Vi har vært en del ute i helga. Sammen med ungene, sand og vann over alt. Søkkvåte fingervanter, røde kinn. Regnbukser som har blitt for korte.
Rållså og jeg har vært vel tidlige med ullklærne også, tatt i betraktning at det er 13-14 varmegrader ute
Når det er høst tenker jeg ofte på den høstdagen for fire år siden, da far akkurat hadde dødd. Den uvirkeligheten som preget tilværelsen. Alle bekymringene som sto som skjelvende, stupbratte fjellsider omkring oss. Hele verden som var blitt skeiv, rykka ut av balanse.
Vi satt i mors bil, hun og jeg. Hadde trilla ned bakken fra huset på Randøy, stoppa utenfor det gamle sauehuset, hvor søppeldunken i grå plast står plassert mot den røde veggen. Akkurat denne dagen var det oppholdsvær, en lav sol som la gården i et flatterende lys. Gresset som var grønt på begge sider. Jeg gikk ut av bilen for å kaste en søppelpose i dunken, og i det jeg åpner lokket, så er det et vindkast som drar igjennom tunet, og plutselig løsner alle bladene på trærne i oppkjørselen. Alle bjørkene slipper lauvet samtidig, det legger seg som et mykt teppe over bilen, over hodet mitt og over veien, og alt er gult, og det rasler svakt og det er noe av det underligste jeg har vært med på, som om trærne hadde en felles bevissthet. De blir stående nakne igjen.
Har du sjett nåkka sånt før? Sier mor forundret, og jeg må skru på vindusviskerne for å kunne se igjennom frontruta.
Nei. Det e det snodigaste.
Det er ikke usannsynlig at det er et naturfenomen som var årsaken, eller tilfeldigheter. Men jeg er glad for at jeg sto akkurat der jeg sto da det hendte.
Tilfeldigvis.
Vi har vært en del ute i helga. Sammen med ungene, sand og vann over alt. Søkkvåte fingervanter, røde kinn. Regnbukser som har blitt for korte.
Rållså og jeg har vært vel tidlige med ullklærne også, tatt i betraktning at det er 13-14 varmegrader ute
Når det er høst tenker jeg ofte på den høstdagen for fire år siden, da far akkurat hadde dødd. Den uvirkeligheten som preget tilværelsen. Alle bekymringene som sto som skjelvende, stupbratte fjellsider omkring oss. Hele verden som var blitt skeiv, rykka ut av balanse.
Vi satt i mors bil, hun og jeg. Hadde trilla ned bakken fra huset på Randøy, stoppa utenfor det gamle sauehuset, hvor søppeldunken i grå plast står plassert mot den røde veggen. Akkurat denne dagen var det oppholdsvær, en lav sol som la gården i et flatterende lys. Gresset som var grønt på begge sider. Jeg gikk ut av bilen for å kaste en søppelpose i dunken, og i det jeg åpner lokket, så er det et vindkast som drar igjennom tunet, og plutselig løsner alle bladene på trærne i oppkjørselen. Alle bjørkene slipper lauvet samtidig, det legger seg som et mykt teppe over bilen, over hodet mitt og over veien, og alt er gult, og det rasler svakt og det er noe av det underligste jeg har vært med på, som om trærne hadde en felles bevissthet. De blir stående nakne igjen.
Har du sjett nåkka sånt før? Sier mor forundret, og jeg må skru på vindusviskerne for å kunne se igjennom frontruta.
Nei. Det e det snodigaste.
Det er ikke usannsynlig at det er et naturfenomen som var årsaken, eller tilfeldigheter. Men jeg er glad for at jeg sto akkurat der jeg sto da det hendte.
Tilfeldigvis.
Kommentarer