I går traff jeg forresten en fan - eller ihvertfall en slags fan.
Rållså og jeg var nylig i en bryllupsfest.
Gratulerer til Leah og Guinnessmannen.
Det var en fin fest, mange fine folk. Og så drakk jeg ikke så uhorvelig mye, og skjemmet meg ikke nevneverdg ut. Status er at jeg ikke - så vidt jeg vet - fikk noen til å grine, eller bli fornærma. Og til sammen utgjør disse antakelsene et vern mot min gamle tvilling, fyllesyken. For en gangs skyld har han ikke valsa over meg og klemt meg tom.
Det eneste jeg smånoier litt på er at vi parkerte bilen ved en videregående skole. Midt i russetiden.
Og så er jeg ikke kjørbar før uti mai en gang. Rai. Rai.
Husk at russen e akkurat som rotter, di komme bare ut når det e fint vèr. Det er Bergljot som skjenker meg disse trøstende visdommens ord.
Rållserauå og jeg har vært sammen så lenge nå, at vi har en egen pardynamikk, der bestemte mønstre gjentar seg i gitte situasjoner.
Når vi skal på fest, for eksempel. Jeg liker best å ha god tid, og gjerne komme tidig hvis jeg kan, men det har ikke vært mulig de siste 10 årene.
Men i går, da det var 20 minutter til vi skulle være på festen, og Rållså fant ut at hun måtte stryke skjørtet sitt, og jeg prøvde å skjule for henne hvor stressa jeg var, fikk jeg plutselig flashbacks til hvordan det var hjemme på Kåda, mens Far ennå levde og han og mor skulle på fest. Og snart skal jeg prøve å formidle disse minnene til dere, men det blir ikke i dag, for i dag skal jeg på fest igjen, på det årlige Påskeblotet hos Pål Øystein, og det er et av høydepunktene i året for flere enn meg.
Om jeg er bloggbar i morgen, det vet jeg ikke. Men i morgen er det jo også Liverpool - Man City, så som dere nok forstår, så spørs det om jeg får til noe før Mandag.
PS: hvis det har vært rotter i bilen min, så kan det hende at det blir frustrasjonsblogging på direkten.
Gratulerer til Leah og Guinnessmannen.
Det var en fin fest, mange fine folk. Og så drakk jeg ikke så uhorvelig mye, og skjemmet meg ikke nevneverdg ut. Status er at jeg ikke - så vidt jeg vet - fikk noen til å grine, eller bli fornærma. Og til sammen utgjør disse antakelsene et vern mot min gamle tvilling, fyllesyken. For en gangs skyld har han ikke valsa over meg og klemt meg tom.
Det eneste jeg smånoier litt på er at vi parkerte bilen ved en videregående skole. Midt i russetiden.
Og så er jeg ikke kjørbar før uti mai en gang. Rai. Rai.
Husk at russen e akkurat som rotter, di komme bare ut når det e fint vèr. Det er Bergljot som skjenker meg disse trøstende visdommens ord.
Rållserauå og jeg har vært sammen så lenge nå, at vi har en egen pardynamikk, der bestemte mønstre gjentar seg i gitte situasjoner.
Når vi skal på fest, for eksempel. Jeg liker best å ha god tid, og gjerne komme tidig hvis jeg kan, men det har ikke vært mulig de siste 10 årene.
Men i går, da det var 20 minutter til vi skulle være på festen, og Rållså fant ut at hun måtte stryke skjørtet sitt, og jeg prøvde å skjule for henne hvor stressa jeg var, fikk jeg plutselig flashbacks til hvordan det var hjemme på Kåda, mens Far ennå levde og han og mor skulle på fest. Og snart skal jeg prøve å formidle disse minnene til dere, men det blir ikke i dag, for i dag skal jeg på fest igjen, på det årlige Påskeblotet hos Pål Øystein, og det er et av høydepunktene i året for flere enn meg.
Om jeg er bloggbar i morgen, det vet jeg ikke. Men i morgen er det jo også Liverpool - Man City, så som dere nok forstår, så spørs det om jeg får til noe før Mandag.
PS: hvis det har vært rotter i bilen min, så kan det hende at det blir frustrasjonsblogging på direkten.
Kommentarer