Making Movies
For en tid siden blogga jeg om en film jeg fant som lå i bilen til mor, men ikke var blitt fremkalt. Den hadde ligget der i døra på førersiden siden den siste sommeren far levde.
Tre år.
Jeg leverte den i en fotobutikk på Kilden i Pillevåg, eller Sjilden som vi sier her i Stavangår.
jeg tenkte på hvor lenge det kunne være siden sist jeg leverte inn en sånn. Det måtte ha vært minst et titall år siden. En eller annen Roskildetur med tung festing som hovedtema. Solbrente kropper og ansikter omgitt av tomgods og fullgods. Tatt med et engangskamera laget av papp.
Men da jeg henta bildene fra fars film, som han aldri rakk å levere selv, hadde jeg ingen forventninger om festbilder.
Jeg klarte ikke å vente til jeg kom hjem. Jeg satte meg inn i bilen og begynte å bla, og fikk fort tårer i øynene. Det var masse fine blanke bilder fra navnefesten til Ingrid og Endre, og fra Filifjonkas toårsdag. Far, Mor, Svigerfar og Svigermor, mange som smilte om kapp. Søsknene mine, Rållså og meg.
Valget av motiv sier mye om hva fotografen ser i det han bestemmer seg for å trykke på knappen. Jeg er så glad for at jeg fikk fremkalt de bildene.
En dag, når jeg skal skrive bok så skal den åpne med en filmrull som blir funnet slik, etter noen som har gått bort. Men det skal ikke bli ei krimbok
Tre år.
Jeg leverte den i en fotobutikk på Kilden i Pillevåg, eller Sjilden som vi sier her i Stavangår.
jeg tenkte på hvor lenge det kunne være siden sist jeg leverte inn en sånn. Det måtte ha vært minst et titall år siden. En eller annen Roskildetur med tung festing som hovedtema. Solbrente kropper og ansikter omgitt av tomgods og fullgods. Tatt med et engangskamera laget av papp.
Men da jeg henta bildene fra fars film, som han aldri rakk å levere selv, hadde jeg ingen forventninger om festbilder.
Jeg klarte ikke å vente til jeg kom hjem. Jeg satte meg inn i bilen og begynte å bla, og fikk fort tårer i øynene. Det var masse fine blanke bilder fra navnefesten til Ingrid og Endre, og fra Filifjonkas toårsdag. Far, Mor, Svigerfar og Svigermor, mange som smilte om kapp. Søsknene mine, Rållså og meg.
Valget av motiv sier mye om hva fotografen ser i det han bestemmer seg for å trykke på knappen. Jeg er så glad for at jeg fikk fremkalt de bildene.
En dag, når jeg skal skrive bok så skal den åpne med en filmrull som blir funnet slik, etter noen som har gått bort. Men det skal ikke bli ei krimbok
Kommentarer