Livet er langt nok til å lese gode bøker flere ganger
Det finnes tusen og én grunner til ikke å blogge. Bare så det er sagt.
Jeg leser bøker omigjen. Ikke Hardyguttene eller Zane Grey som jeg leste for tretti år siden. Ikke Alistar Mc Clean eller Wilbur Smith som jeg leste for tjue år siden, eller Herman Hesse som jeg leste for ti år siden. Nei, slike bøker som jeg har likt og lest nylig. Altså i løpet av de siste totre årene.
Det begynte med at jeg var hjemme på Randøy med ungene i Juni eller Juli eller når det var. Jeg må alltid ha noe å lese på da. Det er noe med å ligge i den svære dobbeltsenga i Bergljots gamle soverom med ungene vegg i vegg. Jeg blir alltid liggende og glo inn i ikea-bokhylla som er svai i ryggen under vekta av alt for mange bøker.
Zane Grey-bøkene er mine. De som handler om jord og landbrukspolitikk og sauer og døde og halvdøde senterpartipolitikere har vært fars. Og så er det noen om Wenche Foss og Gro Harlem Brundtland som engang har vært Mormors, og noen kioskbøker og noe Herbjørg Wassmo som jeg tilskriver Bergljot.
I den hylla fant jeg Jonathan Franzens 'Frihet' som jeg kjøpte til Mor for noen juler siden, og det er en massiv bok på alle måter. Jeg leste den omigjen. Og de bildene jeg fikk i hodet var helt identiske med hvordan jeg huska dem fra forrige gang. Jeg vet ikke om jeg er overraska av det eller ikke. Kanskje litt.
Men da jeg var ferdig med den noen uker seinere tok jeg fram Per Petterson's 'Jeg nekter' og den fikk jeg i to varianter til Jul, den ene i digibok, som jeg syntes var fantastisk. Og da jeg leste den manuelt nå, så var det fortellerstemmen fra lydboka jeg hørte. Besynderlig. Jeg tror jeg liker den boka bedre enn 'Ut og stjele hester' tilogmed. Jeg kommer ikke på noen som skriver så fantastisk som Per Petterson.
Og det inkluderer 'De Derre'- vokalisten. Som jeg riktignok ikke har lest. Men jeg har hørt han synge Jentesjomkåmmejentesjomgår og jeg tviler på om jeg klarer å lese ei tjukk bok med det uttrykket i bakhodet. Jeg hadde nok ikke klart å lese noe som han i Postgirobygget hadde skrevet heller. Men hvorfor skulle jeg vel det? For å være åpen? Føkk åpen.
I går begynte jeg på Frantzens Korrigeringer for andre gang.
Jeg leser bøker omigjen. Ikke Hardyguttene eller Zane Grey som jeg leste for tretti år siden. Ikke Alistar Mc Clean eller Wilbur Smith som jeg leste for tjue år siden, eller Herman Hesse som jeg leste for ti år siden. Nei, slike bøker som jeg har likt og lest nylig. Altså i løpet av de siste totre årene.
Det begynte med at jeg var hjemme på Randøy med ungene i Juni eller Juli eller når det var. Jeg må alltid ha noe å lese på da. Det er noe med å ligge i den svære dobbeltsenga i Bergljots gamle soverom med ungene vegg i vegg. Jeg blir alltid liggende og glo inn i ikea-bokhylla som er svai i ryggen under vekta av alt for mange bøker.
Zane Grey-bøkene er mine. De som handler om jord og landbrukspolitikk og sauer og døde og halvdøde senterpartipolitikere har vært fars. Og så er det noen om Wenche Foss og Gro Harlem Brundtland som engang har vært Mormors, og noen kioskbøker og noe Herbjørg Wassmo som jeg tilskriver Bergljot.
I den hylla fant jeg Jonathan Franzens 'Frihet' som jeg kjøpte til Mor for noen juler siden, og det er en massiv bok på alle måter. Jeg leste den omigjen. Og de bildene jeg fikk i hodet var helt identiske med hvordan jeg huska dem fra forrige gang. Jeg vet ikke om jeg er overraska av det eller ikke. Kanskje litt.
Men da jeg var ferdig med den noen uker seinere tok jeg fram Per Petterson's 'Jeg nekter' og den fikk jeg i to varianter til Jul, den ene i digibok, som jeg syntes var fantastisk. Og da jeg leste den manuelt nå, så var det fortellerstemmen fra lydboka jeg hørte. Besynderlig. Jeg tror jeg liker den boka bedre enn 'Ut og stjele hester' tilogmed. Jeg kommer ikke på noen som skriver så fantastisk som Per Petterson.
Og det inkluderer 'De Derre'- vokalisten. Som jeg riktignok ikke har lest. Men jeg har hørt han synge Jentesjomkåmmejentesjomgår og jeg tviler på om jeg klarer å lese ei tjukk bok med det uttrykket i bakhodet. Jeg hadde nok ikke klart å lese noe som han i Postgirobygget hadde skrevet heller. Men hvorfor skulle jeg vel det? For å være åpen? Føkk åpen.
I går begynte jeg på Frantzens Korrigeringer for andre gang.
Kommentarer
På en måte er det som å treffe gamle venner, bortsett fra at gamle venner kan være litt slitsomme og vise seg å fortsatt ha en masse av de samme gamle uvanene du trodde de hadde vokst av seg.
Og så er det noe med å slippe spenningen. Som jo er bra på sitt sett, men som jo tar ganske mye fokus. Når man vet hvordan det går kan man konsentrere seg om boken.
Da jeg boddei Helsinki og hadde hjemlengsel gikk jeg på bokhandelen og kjøpte bøker jeg hadde lest før. Det føltes bra.