Ingen bør ha fødselsdag hver dag
We're gonna party like - it's your birthday
50 cent
Endre og Ingrid fylte fire år for ei ukes tid siden. Vi har feira sammenhengende siden.
Det toppa seg på Søndag, med tjue unger i Rekkefaret bydelshus, der omtrent halvparten var fra barnehagen, og de resterende var en blanding av nabounger og venners unger (med venner på kjøpet, heldigvis).
Og jeg så de usikre blikkene deres da de kom. Noen var livredde på grensen til skjelvende.
Endre satte seg rett ned på rompa i gangen og flerret papiret av pakkene, Ingrid holdt hoff i en skinnsofa med en del av de små jentene og alle de rosa presangene, og de som var mest usikre av de små gjestene ble stående ytterst i gangen med armene rett ned og blikkene festet på finskoa, og noen hadde mødre som dytta dem framover i 'køen' fordi de skulle hjem til de andre ungene sine, og jeg visste ikke hvor jeg skulle begynne og jeg skulle så gjerne ha klona meg selv slik at jeg kunne være overalt. Eller Rållså skulle jeg ha klona, men hun er one in a million og var på kjøkkenet og pynta kaker. Og der var heldigvis Rune og Randi også, og hadde de ikke vært det, så hadde vel pølsene ikke vært klar enda. Det viser seg at jeg er like hjelpeløs med unger jeg ikke kjenner som med voksne. Noen ville leke. Noen måtte på do, noen ville bare gå hjem, Noen ville åpne alle de små posene med lego. Noen ville leke med ballongene. Gudskjelov. Noen ville ha foreldrene der, og dem skulle man jo også forholde seg til. De man ikke kjente, men kanskje hadde sett i en hentebringesituasjon eller ti eller på et foreldremøte i barnehagen. Vil du ha ein kopp kaffi? Nei, eg kan kje ha kaffi. Neivel.
Fra det øyeblikket Rållså ønsket velkommen tilbords gikk alt på skinner.
Og Rållså var strålende, og snakka høyt og styrte alt, og spredte orden og feelgood i hordene, som den fødte leder hun nå engang er. Og jeg var helt OK som sidekick, så lenge jeg fikk åpne brusflaskene og samle sammen søpla etter de alt for mange og alt for dyre presangene.
Alt i alt gir jeg oss en 4+. Og syns det er helt greit at det er et år til neste gang.
50 cent
Endre og Ingrid fylte fire år for ei ukes tid siden. Vi har feira sammenhengende siden.
Det toppa seg på Søndag, med tjue unger i Rekkefaret bydelshus, der omtrent halvparten var fra barnehagen, og de resterende var en blanding av nabounger og venners unger (med venner på kjøpet, heldigvis).
Og jeg så de usikre blikkene deres da de kom. Noen var livredde på grensen til skjelvende.
Endre satte seg rett ned på rompa i gangen og flerret papiret av pakkene, Ingrid holdt hoff i en skinnsofa med en del av de små jentene og alle de rosa presangene, og de som var mest usikre av de små gjestene ble stående ytterst i gangen med armene rett ned og blikkene festet på finskoa, og noen hadde mødre som dytta dem framover i 'køen' fordi de skulle hjem til de andre ungene sine, og jeg visste ikke hvor jeg skulle begynne og jeg skulle så gjerne ha klona meg selv slik at jeg kunne være overalt. Eller Rållså skulle jeg ha klona, men hun er one in a million og var på kjøkkenet og pynta kaker. Og der var heldigvis Rune og Randi også, og hadde de ikke vært det, så hadde vel pølsene ikke vært klar enda. Det viser seg at jeg er like hjelpeløs med unger jeg ikke kjenner som med voksne. Noen ville leke. Noen måtte på do, noen ville bare gå hjem, Noen ville åpne alle de små posene med lego. Noen ville leke med ballongene. Gudskjelov. Noen ville ha foreldrene der, og dem skulle man jo også forholde seg til. De man ikke kjente, men kanskje hadde sett i en hentebringesituasjon eller ti eller på et foreldremøte i barnehagen. Vil du ha ein kopp kaffi? Nei, eg kan kje ha kaffi. Neivel.
Fra det øyeblikket Rållså ønsket velkommen tilbords gikk alt på skinner.
Og Rållså var strålende, og snakka høyt og styrte alt, og spredte orden og feelgood i hordene, som den fødte leder hun nå engang er. Og jeg var helt OK som sidekick, så lenge jeg fikk åpne brusflaskene og samle sammen søpla etter de alt for mange og alt for dyre presangene.
Alt i alt gir jeg oss en 4+. Og syns det er helt greit at det er et år til neste gang.
Kommentarer
Rållså.
Ellers synes jeg det gikk ganske bra til å være første gang. Vi får bare repetere det samme de neste ti årene, så slipper vi å tenke.