When summer's gone, flee my angel
Det drar seg til.
Ja, jeg beklager å måtte si det. Det er et kjølig drag i lufta.
Det er en slags trøst at det faktisk VAR et varmt drag i lufta.
Slå opp 'sommer' det var en sånn. Her også, og ikke bare i sydens land.
Mange vil hevde at det var på tide.
I går fikk jeg en tekstmelding fra min venn Beelzebub. Kanskje en liten engangsgrillings med kidsa i ettermiddag?
Jeg syntes det hørtes bra ut. sol og sjø og pølser. Så i firetiden heiv jeg ungene inn i baksetet på mors bil med streng beskjed om å ikke skrape opp setene, og så var vi off.
Det er omtrent så spontan som jeg kan bli. Når det er sagt, så er Påskeharens pakkeregime en smule mer tilfeldig en Rållså sitt.
Bubbs hadde parkert ved blokkene, og da parkerte jeg også der. Ved blokkene i Rosenli. Ungene var
strålende, lett småjoggende over gressplenen nedover mot sjøen, og der satt Savannah som er Beelzebubs kone, og da tenkte jeg at jeg for èn gangs skyld hadde klart å finne fram til et bestemmelsessted på første forsøk. Vi har bare lurt oss vekk og tatt en liten pause fra jobb, sa Savannah (veldig fint navn, forresten).
Hun var altså ikke på tur med familien i fjæra. Og vi var på feil sted til sein tid. Jeg har gått feil i det området før. Stort sett hver gang. Men det er ikke den verste plassen å gå feil på, det er byens klart fineste friluftsområde, en godt stelt sti som bukter seg langs sjøen under løvtaket. Og ungenes gode humør smittet over på meg, og vi stoppa avogtil for å ta med en pinne eller en kongle eller noen skjell, eller plukke noen ville bringebær. Vi skrøt av hverandre over hvor flinke vi var til å gå, og så fant jeg fram et par epler fra sekken, og det ble godt mottatt. Men så mister Endre sitt ned i sanden, og jeg koster av det verste og biter av resten før jeg gir det tilbake.
Det var virkelig et helt stykke å gå, og jeg liker ikke så godt å gå seint, så inimellom haler jeg litt i dem, og lar dem vekselvis sitte på skuldrene mine, og på toppen av en bratt bakke står det en fyr og viser fingeren til meg, lent over en blå Mazdaog jeg tenker hvafaengjørduher? Inne i skogen? Er det en drøgdeal going down? Da tar han av seg brillene, og jeg ser jeg at det er en kjenning fra sportscafeeens røde horder
Og det er mens jeg står og diskuterer serieåpninga med denne mannen, at Endre mister eplet sitt i grusen for andre gang. Denne gangen er det beyond salvation og jeg plukker det opp og kaster det i en lang bue ut i løvkrattet.
Endre sender meg et desperat, vantro blikk og setter i et vræl. Jeg finner en snacksgulrot i sekken. Han tar den og kaster den fornærmet ned i grusen. Han tråkker på den for å understreke sin misnøye. Jeg gir ham en ny, og etter en bit er han kjempefornøyd igjen. Gumler og smatter. Jeg spør min røde venn, som har betraktet opptrinnet med et smil om munnen hva han gjør her, og han sier at han har lurt seg vekk fra jobb og jeg spør er det her dere er alle dere som lurer dere vekk fra jobb. Vi fortsetter langs sjøen. Telefonen ringer. Det er Beelzebub som ringer. Er vi langt unna. Ramsvig. Med ett går det opp for meg hvilken blokk han har parkert ved. Godalen. Helt i motsatt ende av turstien. Men vi rusler videre, og går en tur på stien, og så hører vi brøling, og der kommer en lubben fyr i Arsenaldrakt luffende opp ei bratt kneik. Og jeg lurer på om han veit noe om Suarez-farsen som jeg ikke gjør,men det er vel melkesyre.
Vi kommer fram til Godalen. En time etter at vi forlot kaksamarka. Der er Beelzebub og småbubbene. Og ungene finner hverandre med en gang. Det plaskes og bades og klatres og pølsespises. Og ved grillen står en mann som drar kjensel på meg når jeg synger Foggel i dag, sier han og det er en skolekamerat fra videregående.
Og selve oppholdet på Godalen varer bare et par små timer, men det er fint og vi slipper å gå tilbake til Rosenli, stapper Beelzebubs bil full av unger og under min kyndige instruksjon kjører han feil tre ganger før vi finner bilen og vi sier hadet og skilles og takk for pylså og lajet og takk for oss.
Ja, jeg beklager å måtte si det. Det er et kjølig drag i lufta.
Det er en slags trøst at det faktisk VAR et varmt drag i lufta.
Slå opp 'sommer' det var en sånn. Her også, og ikke bare i sydens land.
Mange vil hevde at det var på tide.
I går fikk jeg en tekstmelding fra min venn Beelzebub. Kanskje en liten engangsgrillings med kidsa i ettermiddag?
Jeg syntes det hørtes bra ut. sol og sjø og pølser. Så i firetiden heiv jeg ungene inn i baksetet på mors bil med streng beskjed om å ikke skrape opp setene, og så var vi off.
Det er omtrent så spontan som jeg kan bli. Når det er sagt, så er Påskeharens pakkeregime en smule mer tilfeldig en Rållså sitt.
Bubbs hadde parkert ved blokkene, og da parkerte jeg også der. Ved blokkene i Rosenli. Ungene var
strålende, lett småjoggende over gressplenen nedover mot sjøen, og der satt Savannah som er Beelzebubs kone, og da tenkte jeg at jeg for èn gangs skyld hadde klart å finne fram til et bestemmelsessted på første forsøk. Vi har bare lurt oss vekk og tatt en liten pause fra jobb, sa Savannah (veldig fint navn, forresten).
Hun var altså ikke på tur med familien i fjæra. Og vi var på feil sted til sein tid. Jeg har gått feil i det området før. Stort sett hver gang. Men det er ikke den verste plassen å gå feil på, det er byens klart fineste friluftsområde, en godt stelt sti som bukter seg langs sjøen under løvtaket. Og ungenes gode humør smittet over på meg, og vi stoppa avogtil for å ta med en pinne eller en kongle eller noen skjell, eller plukke noen ville bringebær. Vi skrøt av hverandre over hvor flinke vi var til å gå, og så fant jeg fram et par epler fra sekken, og det ble godt mottatt. Men så mister Endre sitt ned i sanden, og jeg koster av det verste og biter av resten før jeg gir det tilbake.
Det var virkelig et helt stykke å gå, og jeg liker ikke så godt å gå seint, så inimellom haler jeg litt i dem, og lar dem vekselvis sitte på skuldrene mine, og på toppen av en bratt bakke står det en fyr og viser fingeren til meg, lent over en blå Mazdaog jeg tenker hvafaengjørduher? Inne i skogen? Er det en drøgdeal going down? Da tar han av seg brillene, og jeg ser jeg at det er en kjenning fra sportscafeeens røde horder
Og det er mens jeg står og diskuterer serieåpninga med denne mannen, at Endre mister eplet sitt i grusen for andre gang. Denne gangen er det beyond salvation og jeg plukker det opp og kaster det i en lang bue ut i løvkrattet.
Endre sender meg et desperat, vantro blikk og setter i et vræl. Jeg finner en snacksgulrot i sekken. Han tar den og kaster den fornærmet ned i grusen. Han tråkker på den for å understreke sin misnøye. Jeg gir ham en ny, og etter en bit er han kjempefornøyd igjen. Gumler og smatter. Jeg spør min røde venn, som har betraktet opptrinnet med et smil om munnen hva han gjør her, og han sier at han har lurt seg vekk fra jobb og jeg spør er det her dere er alle dere som lurer dere vekk fra jobb. Vi fortsetter langs sjøen. Telefonen ringer. Det er Beelzebub som ringer. Er vi langt unna. Ramsvig. Med ett går det opp for meg hvilken blokk han har parkert ved. Godalen. Helt i motsatt ende av turstien. Men vi rusler videre, og går en tur på stien, og så hører vi brøling, og der kommer en lubben fyr i Arsenaldrakt luffende opp ei bratt kneik. Og jeg lurer på om han veit noe om Suarez-farsen som jeg ikke gjør,men det er vel melkesyre.
Vi kommer fram til Godalen. En time etter at vi forlot kaksamarka. Der er Beelzebub og småbubbene. Og ungene finner hverandre med en gang. Det plaskes og bades og klatres og pølsespises. Og ved grillen står en mann som drar kjensel på meg når jeg synger Foggel i dag, sier han og det er en skolekamerat fra videregående.
Og selve oppholdet på Godalen varer bare et par små timer, men det er fint og vi slipper å gå tilbake til Rosenli, stapper Beelzebubs bil full av unger og under min kyndige instruksjon kjører han feil tre ganger før vi finner bilen og vi sier hadet og skilles og takk for pylså og lajet og takk for oss.
Kommentarer