Ånnlain.

Omsider har jeg fått meg mobiltelefon igjen. Sjefen på jobb ga meg en lapp som bevis på at jeg kunne bruke 2500. Telefonen jeg landet på var en noikia som så ganske teit ut og hadde(ser jeg nå) alt for små taster for gorge-labbene mine. Det at den kostet bare 1500 ble kompensert for ved kjøp av en trådløst handsfree-greie. Så fikk jeg brukt alt sammen. Tidligere har jeg irritert meg over dingsen som folk har hatt hengende rundt øret. Snur de den andre siden til virker det som om de står og laller og snakker med seg selv - og så pleier de å vike med blikket hvis man prøver å få kontakt med dem på et mer direkte plan. Min trådløs-dings later til å gå en tvilsom framtid imøte. Det jeg liker soleklart best er at den nye telefonen min kan snakke. Den uttaler navnet til den som ringer meg med en flat data-stemme og det, mine kjære venner - betyr at jeg har muligheten til å lagre sjefene mine med mindre flatterende navn - slik at jeg må la telefonen ringe en del ganger og kan flire meg dønn ihjel hver gang de ringer. The sky is not the limit. Vedder forresten et tresifret beløp på at sjefens hippofon kostet mer enn to og et halvt.