Hybelliv.
Som mange av dere vet var jeg godt inne i livets indian summer før jeg sammen med rållså fikk somlet meg til å kjøpe egen bolig.
Det var et kjøp gjort med taktisk fingerspissfølelse som var en spekulant verdig - alt pekte oppover - vi kjøpte når boligprisene var på et absolutt maksnivå.
Men det er vann under broa.
Før denne investeringen har jeg til tider levd en nomadisk tilværelse i hytter og hus og på loft og i kjellere. Ofte har husvertene bodd under samme tak og dermed fått ta del i de festligheter jeg har vært med på i min femten år lange periode med utagerende festing. Det er det de kaller det i de høyere kretser. Andre kaller det forlenget russetid. Til å begynne med var hybeltilværelsen en nyvunnet frihet med stipend og sprit og studielån og blanke ark og opphavet trygt plassert på den andre siden av fjorden. Etterhvert som skolearbeidet ble ignorert tilstrekkelig lenge og alvoret sank innover en kunne det bli verre.
Utleiere er en underlig rase mennesker. Jeg husker at på den første hybelen en barndomskompis av meg disponerte - en stusselig (men billig) sak på horhaug var det forbudt å ha besøk etter klokka 2200. Hvis husverten hørte lyd etter dette tidspunktet stormet han ned trappene for å sjekke om forbudet ble brutt. En gang gjemte jeg meg under senga, en annen hoppet jeg ut vinduet. Det at verten satte opp oppslag med advarsel mot reglementsbrudd bidro til å sette sitt preg på lokalene: 'IKKJE TØM SMULAR I VASKEN!'.
Søster Bergljot og jeg bodde på Regenes - et bofellesskap som var konstruert i helvete - med husverter som låste seg inn og ut og gikk og snoket i sakene våre når vi ikke var der. Bergljot fersket en gang Fru Hengh på badevekta si en Søndag formiddag.
Nåvel, jeg håper at jeg aldrialdri må bo på hybel igjen. Knock on wood.
Det var et kjøp gjort med taktisk fingerspissfølelse som var en spekulant verdig - alt pekte oppover - vi kjøpte når boligprisene var på et absolutt maksnivå.
Men det er vann under broa.
Før denne investeringen har jeg til tider levd en nomadisk tilværelse i hytter og hus og på loft og i kjellere. Ofte har husvertene bodd under samme tak og dermed fått ta del i de festligheter jeg har vært med på i min femten år lange periode med utagerende festing. Det er det de kaller det i de høyere kretser. Andre kaller det forlenget russetid. Til å begynne med var hybeltilværelsen en nyvunnet frihet med stipend og sprit og studielån og blanke ark og opphavet trygt plassert på den andre siden av fjorden. Etterhvert som skolearbeidet ble ignorert tilstrekkelig lenge og alvoret sank innover en kunne det bli verre.
Utleiere er en underlig rase mennesker. Jeg husker at på den første hybelen en barndomskompis av meg disponerte - en stusselig (men billig) sak på horhaug var det forbudt å ha besøk etter klokka 2200. Hvis husverten hørte lyd etter dette tidspunktet stormet han ned trappene for å sjekke om forbudet ble brutt. En gang gjemte jeg meg under senga, en annen hoppet jeg ut vinduet. Det at verten satte opp oppslag med advarsel mot reglementsbrudd bidro til å sette sitt preg på lokalene: 'IKKJE TØM SMULAR I VASKEN!'.
Søster Bergljot og jeg bodde på Regenes - et bofellesskap som var konstruert i helvete - med husverter som låste seg inn og ut og gikk og snoket i sakene våre når vi ikke var der. Bergljot fersket en gang Fru Hengh på badevekta si en Søndag formiddag.
Nåvel, jeg håper at jeg aldrialdri må bo på hybel igjen. Knock on wood.
Kommentarer
Ikke likte hun aftenvisitter heller. De sleit på teppet i gangen, og naboene reagerte på at det sto biler utenfor.
I det minste var det ingen som ba om naturalytelser.